Et åpent sår

Foreldre med barn som er annerledes, opplever at de åpner dører langt der inne et sted. Dører til rom der en finner både smerte og glede, men mest glede.

Terje Angelshaug
Tidligere leserombud, Bergens Tidende

Musikken dundrer i veggene. Min yngste datter danser på rommet sitt. Hun trener på nye moves. Jeg leser avisen. Ni av ti velger abort, ser jeg, når de får vite at barnet som er på vei har Downs syndrom. Hun som danser har Downs.

Angelshaug005_copy_65a77fk10f200c6bd5km7ffe.jpg

Hun er voksen nå og jobber på et vaskeri. Har mange venner. Mobiltelefon, ipad og ipod er i flittig bruk. Hun skriver bedre norsk enn mange uten kromosomfeil og kan føre enkle samtaler på engelsk. Og, ikke minst, hun har type. Gjennom hele skolegangen hennes har jeg hørt fra lærere hvor stor glede de har hatt av å undervise henne og hvor store fremskritt hun har gjort. Jeg sitter med avisen i hånden og spør meg selv enda en gang, hvorfor velger så mange bort barn som min datter?Svaret, tror jeg, er kombinasjonen av menneskets iboende frykt for det ukjente, helsevesenets forståelse av sin oppgave og politikeres ønske om å spare penger.

Les også:

Les også

Ni av ti Downs-fostre aborteres

Alle vil føde friske barn. Fosterdiagnostikken tilbyr stadig mer avanserte metoder for å finne ut mest mulig om det gryende livet i mors mage. Det er en klar forventning blant helsepersonell at gravide benytter seg av dette tilbudet. Slik var det da min datter meldte sin ankomst, og kvinner som nylig har født, forteller at slik er det fortsatt. Når legen så finner en «feil» på fosteret, vil jeg tro mor og far blir usikre og redde. Hva skal de gjøre? Dersom diagnosen er Downs syndrom, har legen et svar: Vi kan fjerne fosteret for dere. Loven innvilger senabort ved den diagnosen. For å gjøre valget enklere forklarer gjerne legen hvor vanskelig et liv med et annerledes barn vil bli, og kanskje føyer han til alle de medisinske plagene et barn med Downs kan få. Da er det ikke så overraskende at 9 av 10 benytter seg av legens tilbud.

Hva om loven og helsestellets rolle var annerledes? Hva om det ikke utløste noen automatisk rett til abort ved diagnosen Downs syndrom? Hva om de engstelige foreldrene fikk følgende orientering etter at «feilen» på fosteret var funnet: «Dere skal bli far og mor til et spennende menneske som er litt annerledes, men som vil gi dere store gleder og opplevelser. Hvis dere er redde for at barnet skal ha dårlig helse, kan vi berolige dere med at den medisinske oppfølgingen av disse barna er mye bedre enn før og de fleste får god livskvalitet.»

Les også:

Hittil har jeg holdt meg til sannheten. Den medisinske oppfølging av barna når de først er født, er utmerket. I den verden jeg drømmer om når jeg leser slike abortsaker, ville foreldrene også fått følgende oppmuntring:

«Samfunnet vil gjerne ivareta dere og barnet på best mulig måte. Derfor har NAV utviklet en tjeneste som sikrer alle foreldre med barn som trenger ekstra hjelp, rask og rettferdig saksbehandling. Dere skal få en kontaktperson som jobber for dere i systemet. Det foreligger en rekke bøker skrevet av foreldre med Downs syndrom. Her er noen av dem. Og You Tube er full av filmer som dere vil ha glede av å se. Barnet dere skal få, vil kreve mye av dere, men dere kan være trygge på at dere vil få så mye tilbake.»

Noen ville valgt abort likevel. Frykten for det ukjente, uforutsigbare sitter dypt i mange. Men noen flere ville tatt sjansen på å finne ut hva livet med et annerledes barn kan by på.

Jeg legger avisen fra meg og går inn til datteren min. Her er ikke ørenslyd å få. Hele jenten er i bevegelse. Det lange håret sitt slenger hun fra side til side. Ansiktet er oppglødd og rødt av anstrengelsen. Hun oppdager meg ikke med en gang. Når jeg ser henne utfolde seg slik, sprer det seg en voldsom varme gjennom kroppen min. Helt inn.

Les også:

Les også

«Hvorfor kødder dere med at datteren min har Downs, Radioresepsjonen?»

Foreldre med barn som er annerledes, opplever at de åpner dører langt der inne et sted. Dører til rom der en finner både smerte og glede, men mest glede. Dører som bare de kan åpne som utfordrer deg som menneske og krever at du lever opp til visse grunnleggende verdier. Derfor føler mange av oss foreldre at slike barn har forandret oss, gjort oss rikere som mennesker, fordi de har vist oss veier inne i oss selv som bare de kan finne for oss. Da blir det ekstra sårt å vite at våre lovgivere, samfunnets ledere, helst så at de ikke var født.

Plutselig stopper musikken. Datteren min kommer bort og gir meg en klem.

«Var jeg flink, pappa?»

Jeg kjenner varmen fra henne. En svettedråpe på kinnet, Jeg smyger det lange håret bak øret hennes og smiler.

«Ja, vennen min, du var veldig flink.»

Så går jeg ut på kjøkkenet og fjerner avisen.

I ukens Debattert-podkast snakker kommentator Mathias Fischer, debattleder Liv Skotheim og Aftenpostens debattredaktør Erik Tornes de største debattene i Norge. Du kan høre sendingen her eller viaiTunes.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg