En svært viktig pris

Rafto-prisen til Padre Melo kan gi større internasjonal oppmerksomhet til forsvar for ytringsfrihet og demokrati i Honduras.

AKTIVIST: Raftoprisen 2015 tildeles den honduranske presten, radioaktivisten og menneskerettighetsforkjemperen Ismael Moreno Coto, bedre kjent som Padre Melo.

Leiv Marsteintredet
Førsteamanuensis, Institutt for Sammenliknende politikk, UiB

Jeg vil først og fremst gratulere Rafto-komitéen med en svært viktig og særdeles aktuell pristil den honduranske jesuitt-presten Padre Melo, eller Ismael Moreno Coto som hans egentlige navn er.

Padre Melo har i de senere år vært en fanebærer for ytringsfriheten og menneskerettigheter i Honduras særlig gjennom Radio Progreso. Gjennom uredd journalistisk arbeid har Radio Progreso kastes lys over den prekære menneskerettighetssituasjonen i Honduras. Dette gjøres ikke uten fare for egen sikkerhet, Radio Progreso ble beordret stengt av myndighetene etter kuppet i 2009, han har mottatt dødstrusler og en av hans kollegaer, Carlos Mejía Orellana ble drept i april 2014. Honduras er pr. i dag landet med verdens høyeste drapsrate med rundt 90 drap per 100.000 innbygger og må anses som et av de farligste landene å være journalist i. Organisert dissens og opposisjon mot myndighetene og gravende journalistikk blir slått hardt ned på. Journalister i Honduras, som Padre Melo, som tar opp de alvorlige problemene med organisert kriminalitet, narkotrafikk, vold, korrupsjon og lokale landkonflikter er i dag under angrep fra organiserte kriminelle, private selskaper, store landeierinteresser, og myndighetene, i den grad det i det hele tatt er mulig å skille mellom disse i Honduras.

Leiv Marsteintredet.

Padre Melo som radiojournalist og jesuittprest følger også opp en mellomamerikansk tradisjon i kampen for rettferdighet og menneskerettigheter. Katolsk frigjøringsteologi og i sær jesuittene har tidligere spilt en viktig rolle i kampen mot militære regimer og grove brudd på menneskerettighetene i regionen. Med andre og mer fredelige våpen bruker Padre Melo sin stemme og penn, for å fortsette den mellomamerikanske jesuittiske og lavkirkelige katolske tradisjonen i kampen for ytringsfrihet, demokrati og menneskerettigheter i en sosial og politisk fiendtlig kontekst. Bruken av radio er særlig viktig i et land der kun 15 prosent av befolkningen har tilgang til internett og reell bruk er lavere og ujevnt fordelt i en befolkning med store sosioøkonomiske forskjeller.

Bruken av radio er særlig viktig i et land der kun 15 prosent av befolkningen har tilgang til internett

Honduras har i dag ca. 300 radiostasjoner og radio når i mye større grad hele befolkningen på tvers av sosioøkonomiske skiller enn f.eks. internett. Radioen og Radio Progreso spiller derfor en viktig rolle i medielandskapet og for ytringsfriheten i Honduras. Padre Melo bruker dermed et potensielt farlig og effektivt medium når han når opp til 1,5 millioner lyttere med sine meldinger om ytringsfrihet og demokrati gjennom Radio Progreso . Både denne og andre lokale radiostasjoner har blitt svært viktige uavhengige og kritiske stemmer i Honduras de seneste årene i et medielandskap som ellers er preget av selvsensur grunnet forfølgelse, drap og andre represalier.

Honduras er et av de mindre kjente mellom-amerikanske landene og faller lett under radaren her hjemme. Årsaken er at landet i motsetning til naboene Nicaragua, Guatemala og El Salvador unngikk en opprivende borgerkrig før demokratisering på 80— og 90-tallet, men som i landene preget av borgerkrig så styrte også de militære Honduras i lange perioder.

Politisk har det liberale og det konservative partiet styrt landet frem til i dag. Det er få forskjeller mellom partiene, og de dype røttene som partiene har hatt i (deler av) befolkningen har for lengst forvitret. Overgangen til sivilt styre i 1982 medførte ikke et stort brudd med fortiden og det var ikke før seint på 1990-tallet de sivile myndigheter fikk etablert sin kontroll over militæret. Politisk endret situasjonen seg igjen til det verre etter kuppet i 2009 mot den liberale presidenten Manuel Zelaya. I dag kan det stilles store spørsmålstegn ved de valgte regjeringers autonomi fra militære, og andre eksterne krefter som lokale økonomiske eliter og transnasjonalt organiserte kriminelle.

Honduras er som de andre mellom-amerikanske landene preget av store sosiale og økonomiske utfordringer, og landet er ikke bare et av regionens fattigste, det har også et av de største gapene mellom fattig og rik i Latin-Amerika. 2/3 av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, 50 prosent lever i ekstrem fattigdom, på landsbygda er tallet 60%. Fattigdommen, kriminaliteten, og volden skaper også store menneskerettighetsutfordringer med hensyn til migrasjon. Mange familier og særlig barn flykter fra voldelige områder i byer som San Pedro Sula på en farlig reise nordover gjennom Mexico for å nå USA, en reise som ofte medfører store humanitære konsekvenser for de som flykter og familiene som blir igjen i Honduras.

I tillegg til et sviktende demokrati og sosioøkonomiske problem er Honduras i dag verdens voldeligste land (utenfor krigssoner). Fra et allerede svært høyt nivå så økte voldsproblemene utover 2000-tallet. Honduras har i dag en drapsrate på 90 per 100.000 innbyggere, og de to største byene, Tegucigalpa og San Pedro Sula, er to av de 5 farligste byene i verden. San Pedro Sula alene har en drapsrate på 187 per 100.000 innbyggere. Bare siden 1990 snakker vi om minst 100.000 drepte, dette er tall og rater som er på høyde med borgerkrigene i Guatemala og El Salvador.

I kanskje verdens farligste region står Honduras for de verste rekordene. Drapsraten i Honduras er faktisk dobbelt så høy som i Guatemala og mellom 3 og 4 ganger så høy som i Mexico, et land vi hører mye mer om her hjemme i Norge. Denne volden påvirker ytringsfriheten både direkte og indirekte.

En god del av bakgrunnen for den høye volden i Honduras og nabolandene er knyttet til landenes posisjon som transittland for narkotrafikken nordover og det store markedet i USA. I tillegg har disse problemene økt ved at kriminelle organisasjoner blant annet fra Mexico har slått seg ned i landet etter at Mexico erklærte krig mot kriminelle organisasjoner i 2006. En tilsvarende politikk har vært forsøkt ført både i Honduras og andre land i flere år med den effekten at voldsnivået bare har økt. Økte ressurser har kommet uprofesjonelle og underbetalte politi og militære til gode, men disse fremstår i like stor grad som en del av problemet heller enn løsningen og det er ikke sjeldent at politiet eller militæret fungerer som private leiemordere for de som har evnen til å betale i Honduras. Problemet er at staten i Honduras fremstår som gjennomført korrupt og mislykket.

I en stat uten fungerende rettsvesen har kriminalitet og drap regelrett immunitet.

I en stat uten fungerende rettsvesen har kriminalitet og drap regelrett immunitet. Kun to prosent av alle drap blir oppklart. I sum har angrepet mot kriminaliteten og organiserte kriminelle bare ført til en økt militarisering av samfunnet, mer vold og økt grad av statlig hemmelighold under dekke av terrorlovgivning. Denne utviklingen har forverret kårene for ytringsfriheten og den gravende journalistikken som Padre Melo står for.

Etter kuppet i 2009 så fortsatte drapstallene å nå nye, skremmende rekorder fra år til år. Kuppet hadde ikke direkte effekt på økningen i volden og antall drap, men fremstår som et viktig skille på før og etter hva gjelder ytringsfrihet og menneskerettigheter i Honduras. Kuppet fikk stor påvirkning på hva slags type vold som ble utført og hvem ofrene for volden var. Kuppets umiddelbare effekt var å øke de militæres, de kriminelle og økonomisk sterke gruppers innflytelse i landet og svekke sivile, politiske krefter.

Dette førte til en sterkt økende politisk motivert vold mot opposisjonelle, menneskerettighetsforkjempere, sivilsamfunnet, minoriteter og journalister. I første omgang ble de medier som uttalte seg kraftig mot kuppet, som Padre Melo og Radio Progreso ofre, senere har mange andre blitt rammet. For å gi et bilde. Mellom 1992 og 2009 ble tre journalister drept i Honduras, hvorav et drap kunne direkte knyttes til journalistens virke.

Siden kuppet i 2009 har minst 36 journalister blitt drept, på grunn av manglende etterforskning hersker det stor usikkerhet om motiv og gjerningsmenn. Honduras er et av verdens farligste land for journalister, faktisk så farlig at det ikke lenger er fast stasjonerte internasjonale korrespondenter i landet. Dette medfører også til at informasjon om situasjonen i landet i mindre grad enn i nabolandene når de store internasjonale mediene og internasjonal oppmerksomhet.

I tillegg til r egelrette drap kommer utallige trusler rettet mot journalister, deres familier, og kritiske medier generelt. Det ikke-fungerende rettsvesenet og myndigheters interesser i å tone ned problemet forverrer situasjonen.

Det er utføringen av det journalistiske yrket som setter Padre Melo og andre journalister i fare:

  • Reportasjer om korrupsjon blant myndighetene,
  • Reportasjer om konflikter i rurale områder, særlig knyttet jord- og landkonflikter mellom store selskaper og lokale jordeiere eller jordløse,
  • Reportasjer om maktmisbruk blant politikere nasjonalt og lokalt,
  • Reportasjer om transnasjonale kriminelle nettverk og gjenger, narkokriminalitet og drap. Alle disse temaene rapporterer Radio progreso og Padre Melo om, med stor fare for journalistene liv.

Hva er så effektene av alt dette for ytringsfriheten? Først og fremst fører volden, trusler og mangelen på en rettsstat og beskyttelse av liv til selvsensur journalister om nettopp disse mest sentrale problemene i Honduras. Dette kommer naturlig nok av journalisters frykt - myndighetenes uvilje eller manglende evne til å beskytte journalister. Problemene er særlig prekære utenfor byene, der Padre Melo opererer.

Et annet problem er at kvaliteten på den resterende journalistikken går ned: Det meste av journalistikken i dag baserer seg kun på offisielle kilder - journalister verken får tak i eller søker uoffisielle kilder - ingenting blir etterforsket. Journalister spør ikke kritiske spørsmål - de holder en lav profil for å bevare livet.

Det store spørsmålet er hvem er det som står bak disse handlingene, hvem er «fiendene» til ytringsfrihet og menneskerettigheter, og hva er det Padre Melo og hans støttespillere kjemper mot? Dette bildet er utrolig komplekst i Honduras, mer så enn i Guatemala og El Salvador som opplever lignende situasjoner. Først og fremst fremstår transnasjonale kriminelle nettverk og gjenger som de viktigste utøverne av vold generelt og mot journalister, og dermed den største fienden. Men det er vanskelig å skille disse fra myndighetene som er infiltrert, eller dominert, eller har søkt kontakt med eller er finansiert av disse nettverkene. Disse problemene har også særlig økt etter 2009. For det andre er økonomiske, særlig landeiende eliter spesielt sensitive for kritikk og oppmerksomhet om lokale landkonflikter og for reportasjer om korrupsjon og bånd mellom økonomiske interesser og politikere. Dette rapporteres det dermed lite om, og både bønder, journalister, menneskerettighetsforkjempere og advokater som tar opp slike saker har blitt drept de seneste årene.

For det tredje er myndighetene i økende grad etter 2009 særlig sensitive for dissens og opposisjon, og spesielt for reportasjer om korrupsjon. Mens volden fra kriminelle er en direkte fare for journalister og deres nærmeste, så er ikke myndighetenes maktpotensiale mindre for å få kritiske journalister til å tie. Lover om æreskrenkelser, saksøking av journalister for oppvigleri (mot El Progreso faktisk), planting av «spioner» og overvåking av mediene, tilbakeholdelse av informasjon til kritiske medier, ekskludering fra pressekonferanser (m.m.) i tillegg til trusler om og nedstengelse av medier, og trusler om ikke å trykke statlige annonser i mediene fremstår som vanlige våpen myndighetene bruker for å stilne journalister og fjerne et kritisk søkelys. Selv om disse tiltakene er mindre alvorlige enn drap og vold (som det er grunn til å tro myndighetspersoner også benytter seg av), så er de veldig effektive.

Solidaritet blant journalister kan ofte fungere som en beskyttelse av deres liv.

Et siste problem for ytringsfriheten i Honduras som oppsto etter kuppet har vært en dyp splittelse blant journalistene. Solidaritet blant journalister kan ofte fungere som en beskyttelse av deres liv. Kuppet i 2009 var sterkt polariserende og delte mediene som resten av folket i to: Enten var du kuppmaker (ifølge opposisjonen) eller så var du del av motstandsbevegelsen, la resistencia. Dominerende hovedstadsmedier støttet kuppet, mens et fåtall lokale medier, i sær radio-kanaler, uttalte seg kritisk. Dette gjorde at de dominerende mediene ikke så seg solidariske med opposisjonelle journalister som ble politisk forfulgt. Forfølgelse, angrep og drap på journalister ble derfor underrapportert og ignorert lenge.

Situasjonen har på tragisk vis endret seg noe til det bedre etter drapet på to fremstående hovedstads-journalister i 2012 og 2013. Disse drapene har fått dominerende medier til å innse at deres journalister og ytringsfrihet også er truet og økt solidariteten blant alle journalister i landet. Denne økte solidariteten kan ikke kan sies å ha fått en umiddelbar effekt på journalistenes sikkerhet, men sammen med de senere måneders ukentlige folkelige protester mot korrupsjon og tyveri av statens pensjonskasse som alle de dominerende politiske partiene i landet er ansvarlige for, så er det noen få tegn på at sårene etter kuppet i 2009 begynner å heles.

Det økte fokuset på menneskerettighetssituasjonen i Honduras som Rafto-prisen til Padre Melo medvirker til, kan støtte opp om denne nyvunne solidariteten blant journalister og andre og gi håp om større grad av internasjonal oppmerksomhet og press til forsvar for ytringsfrihet, demokrati og menneskerettigheter i Honduras.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg