Jeg er lærer, og jeg elsker jobben min

Det er en velsignelse med lang sommerferie, men det var ikke derfor jeg ble lærer.

I løpet av tre år gjennomgår elevene en forandring – for ikke å si forvandling – ulikt det meste annet vi går gjennom i livet, skriver ungdomsskolelærer Øystein Rotevatn.
  • Øystein Rotevatn
    Lærer, Bergen
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg er lærer. Ungdomsskolelærer til og med! Jeg ble ikke lærer på grunn av lønnen. En finansmegler som kjøper og selger verdipapirer for andre mennesker, tjener gjennomsnittlig omtrent det dobbelte av en lærerlønn. Les den setningen en gang til.

Jeg ble ikke lærer på grunn av feriene heller. Det er riktignok en velsignelse med lang sommerferie, juleferie og høstferie. Og påskeferie. Og vinterferie! Kall det avspasering, kall det ferie, jeg konstaterer at jeg elleve uker hvert år ikke trenger å møte på jobb.

Men nei, ikke derfor.

Jeg deler hverdagen med mennesker i alderen 13 til 16 år. De går fra å være store barn når de begynner hos oss, til å nærme seg unge voksne når de går ut av skoleporten tre år senere. Det er en forandring – for ikke å si forvandling – ulikt det meste annet vi går gjennom i livet.

Midt i dette får jeg lov å ta plass. For å lære disse tikkende ressursbombene matematikk, naturfag og meningen med livet. Intet mindre.

Jeg skal være en faglig kapasitet, en lederskikkelse, et moralsk kompass og en pedagogisk bauta. Et sosialt lim, en mentor og et forbilde. Jeg må være trygg og tydelig, med et rolig og varmt hjerte.

Jeg må se den enkelte elev, med deres faglige bakgrunn, emosjonelle ballast og familiesituasjon som bakteppe.

Av og til gjør jeg feil. Noen ganger regner jeg feil på tavlen og må tilgjort fortvilet si at «Å nei! Men til og med mattelæreren gjør feil i matematikk i ny og ne. Det må dere huske! Alle gjør feil, kjære elever, det går fint om dere gjør feil også, både i matte og i livet. Vet dere hva Michael Jordan sa? «I have failed over and over and over again in my life, and that is why I succeed!» Er ikke det fett? Fortsett å jobbe med oppgavene på side 24 nå!»

Noen ganger gjør jeg feil med de unge menneskene jeg er satt til å lede. Da er verken fortvilelsen eller unnskyldningen tilgjort.

Til og med læreren gjør feil i mellommenneskelige relasjoner av og til. Det må de huske. Det går bra om de også gjør feil.

Mange ungdommer har beholdt en rest av det barnlige og spontane.

Jeg har hatt gutter som kommer bort og takker for en fin naturfagstime om evolusjonsteorien mens de smilende og voksent tar meg i hånden.

Jenter som forteller at de er forelsket i han kjekke på 10. trinn.

Gutter som forteller at de lurer på om de er forelsket i han kjekke på 10. trinn.

Elever som danser mens de repeterer kjennetegn på måloppnåelse i kjemikapittelet.

Ungdommer som lurer på hvordan en president egentlig får alle våpnene til å begynne å ruste når de skal ruste ned.

Innsenderen brenner for jobben sin i klasserommet.

Når jeg forbereder en time, forsøker jeg å se for meg den klassen jeg skal ha for å treffe best mulig med undervisningen:

Silje ser dårlig, men vil ikke bruke briller, husk å la henne sitte lenger fremme.

Pål elsker matte, men mor og far gikk fra hverandre i vår, lurt hvis vi ikke nevner skilsmisser når vi har om statistikk til uken.

Lurer på om selvskadingen til Espen har holdt ham våken i natt også, er Kristine sen fordi hun røykte hasj før skolen eller fordi bussen ikke kom?

Ole må jeg huske å lese fagteksten høyt for på biblioteket i friminuttet før timen, han har jo dysleksi, men mest vil han bare ha litt tid der noen leser for ham.

Takken får jeg i form av unge mennesker som viser at de er glad for jobben jeg gjør. Som kommer tilbake på besøk på skolen i årene etter at de er ferdig hos oss for å hilse på, for å fortelle hvordan det går nå. Jeg får være der når en gutt skjønner at all terpingen på formler for areal og volum faktisk gir resultater og mestringsfølelse. Når en jente forklarer oppbyggingen av det periodiske systemet så innsiktsfullt at Dimitrij Mendelejev ville vært stolt.

Målet mitt er å være en som er der når ungdommene skal stake ut kursen i eget liv. Faglig, emosjonelt og mellommenneskelig. Det er et enormt ansvar. Krevende, oppløftende, fortvilende og dypt meningsfullt på samme tid. Jeg brenner for det! Jeg gleder meg til å gå på jobben. Det er en av de viktigste vi har.

Trodde du jeg ble lærer for de lange feriene?

Publisert: