Utenlandskabler på sviktende grunnlag

Hva tenkte man da kablene ble bygget? Svarene finnes i et ni år gammel dokument.

Daværende statsminister Erna Solberg, Hilde Tonne, konsernsjef i Statnett og Tina Bru, olje- og energiminister under åpningen av den første strømforbindelsen mellom Norge og Tyskland i mai i fjor.
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I forbindelse med den formidable prisøkningen på elektrisitet som har funnet sted siden de nye strømkablene til Tyskland og Storbritannia ble åpnet, har mange stilt spørsmål om hva man tenkte den gangen disse kablene ble besluttet bygget.

Hvilken prisutvikling på elektrisitet forventet man for Tyskland og Storbritannia? Hvordan trodde man prisen i Norge ville bli påvirket av disse kablene?

Svarene finner vi i konsesjonssøknaden fra Statnett, datert mai 2013. Der vises forventede varighetskurver for elpris i Tyskland og Storbritannia for 2020 og 2030. For 2020 trodde man at prisen ytterst sjelden ville overstige 0,12 euro pr. kilowattime, og i 90 prosent av alle tilfeller være lavere enn 0,08 euro. Det utgjør neppe mer enn 0,18–0,12 euro i dagens pengeverdi.

I juli i år var prisen i Tyskland 0,315 euro i gjennomsnitt og i Storbritannia litt lavere. I slutten på august ble det rapportert om pristopper på 1 euro pr. kilowattime i Tyskland og 0,6 euro i Storbritannia.

Rögnvaldur Hannesson, professor emeritus ved Norges Handelshøyskole.

Og hva trodde man om virkningene på prisen i Norge? I søknaden anslås prisøkningen i Norge som følge av kablene å kunne bli 2,5–4 øre pr. kilowattime. Fra 1. til 4. kvartal 2021 økte prisen til norske forbrukere fra 65 til 132 øre pr. kilowattime. Kabelen til Tyskland ble satt i drift i begynnelsen av 2021 og den til Storbritannia 1. oktober samme år. Det er kanskje drøyt å tilskrive kablene hele denne prisøkningen, men det er langt mellom 4 og 67 øre.

Statnetts regnemestere skal ikke klandres for manglende evne til å se inn i fremtiden; den mangelen lider vi alle av. De presiserte også at deres anslag var alle usikre, selv om de nok ikke kunne forestille seg den utvikling vi har sett de siste månedene.

Men, som de sier på side 38: «det er viktig å presisere at usikkerhet også gir muligheter». Og mulighetene er ikke beskjedne. Siden alle må betale samme pris som den marginale kjøper, og siden den marginale kjøper er i utlandet og har høy betalingsvilje, har dette skapt en formidabel mekanisme som kanaliserer penger fra norske forbrukere og næringsdrivende til kraftselskapene og statskassen.

Var det rett beslutning av Norge å bygge kabler til Tyskland og Storbritannia?

Denne overføringsmekanismen er fullstendig tilslørt i Statkrafts søknad. De opererer med «konsument- og produsentoverskudd» som en samlekategori, hvilket vil si at det er rivende likegyldig om forbrukerne betaler én krone mindre eller kraftselskapene får én krone mer; den enes vinning går opp i den andres spinning.

Dette utelates fullstendig i Statnetts søknad, med henvisning til at å regne disse ut separat er for vanskelig. Det er neppe vanskeligere enn en del andre utregninger som presenteres, men Statkraft har den unnskyldning at de jo tilsynelatende ikke trodde at prissmitten fra disse kablene skulle bli så stor.

Her fra Eidfjord har det vært planlagt en ny strømkabel, NorthConnect, til Skottland.

Statnett tok feil på mange punkt om fremtiden, men nå har vi fasiten. Det bør gå lang tid før nye utenlandskabler bygges. Kanskje burde man begrense eksporten og prissmitten gjennom de kablene man alt har. Skadevirkningene av EUs feilslåtte energipolitikk bør ikke importeres til Norge; vi klarer oss bedre uten den.

I det minste burde man betale tilbake de overprisene norske forbrukere og næringsliv blir plaget med på grunn av kablene, heller enn fete opp elprodusentene og helle penger i en statskasse hvor de fra før skvulper over. Det gjøres enklest ved å betale tilbake til alle som en, om de så er forbrukere eller næringsdrivende.

Den nåværende prisstøtten er et eksempel på dette, men omfatter ikke næringslivet. Det hullet bør tettes. Det ferske forslaget til prisstøtte for næringslivet går ikke langt nok og har et for stort innslag av planøkonomi. Ikke uten grunn har det vært sammenliknet med å tilby forbrukslån til en som har havnet i økonomisk uføre.

Vedskolen

Nyhetsbrev Gratis: Journalist Eir Stegane gir deg alt du trenger å vite om fyring og ved i tre leksjoner på e-post.
Publisert: