Til døden skilte oss ad

Kjære Anne Kari, jeg kan fremdeles høre deg nynne.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Du tilbereder middelhavsretter med kjøkkenredskaper i den ene hånden og vinglasset i den andre mens du nynner. Jeg bøyer meg frem og kysser deg lett i nakken. Du lener kroppen din inn mot min før du leende snur deg, og så kysser vi.

Plutselig ser jeg at vi er på skoleballet på Langhaugen den 6. desember 1975. Vi danser sakte sammen til tonene av «Sailing» mens vi kysser for første gang. Den blå inngangsbilletten til mer enn førti års samliv har fulgt oss i alle år og henger på veggen hjemme. Jeg hører også stemmen din når jeg nå på nytt leser brevene du var så flink å sende meg. De er fylt med kjærlighet.

Det var inntakskontoret og tilfeldighetene som brakte oss sammen på Katten høsten 1975. Det hemmelige matematiske brorskapet Bourbaki vekket en felles interesse hos oss for moderne matematikk. Der ingen voksne kunne hjelpe oss, måtte vi finne veien selv.

Humor og felles verdier bant oss sammen. Gymnastiden var herlig. Vi fikk venner for livet, la Bergen for våre føtter i midttimene, oppdaget kino og teater og tilbrakte mange stjålne øyeblikk i gresset ovenfor Skansen.

Først i voksen alder oppdaget vi at også utsikten derfra er upåklagelig.

Jeg fikk gleden av å bli kjent med din lillesøster, din mor og din far. Du fikk treffe min far og mor, som forgudet deg. Du gjorde Haugastøl til mer enn en stasjon på Bergensbanen, og allerede påsken 1976 fikk jeg være med dere. Du lærte meg gleden ved å gå på ski og hvor flott fjellet kan være om sommeren og høsten.

Etter gymnaset reiste du til Oslo for å studere. Du hadde valgt farmasistudiet. Kjærligheten drev meg østover et halvt år senere, og jeg ble nærmest en del av farmasikullet. I tillegg til kjekke studier ble det tid til flotte fester hvor kun blandevannet kostet noe. Jeg husker at vi ofte danset til gulvet var tomt før vi foretok nattevandringer til Vettakollen for å se på soloppgangen. Vi bodde på Kringsjå studentby og brukte Nordmarka både sommer og vinter.

Sommeren 1983 reiste du hjem igjen for å begynne som farmasøyt på Svaneapotheket. 16. desember 1983 giftet vi oss, og på nyåret flyttet vi inn i ny leilighet på Nordås. Nå var du klar for neste etappe – barn.

Kristin kom til verden, en smule forsinket, 13. august 1985. Du kledde morsrollen godt med grenseløs omsorg. I 1986 flyttet vi til Bråtet, hvor vi siden har bodd i et godt nabolag. Kristin begynte etter hvert å lure på om hun skulle få søsken, men i 1991 kom Kjetil.

Som for alle andre småbarnsforeldre fikk vi logistikkutfordringer. Vi løste dem ved å gå ned i 80 prosent stillinger med hver vår «fridag» for å få mer tid sammen med barna. Resultatet var at vi også fikk mer tid til hverandre. På fransk maner begynte jeg å besøke min elskerinne Anne Kari i lunsjen.

I 1988 ble du sterkt oppfordret til å begynne på Haukeland sykehusapotek, som trengte din kompetanse fra hovedfaget til nylig oppstartet landsdekkende serviceproduksjon av salver. Du trivdes godt i jobben med både faglige og tekniske utfordringer, selv om det av og til kom noen frustrasjoner over middagsbordet. Det var en stund jeg kunne litt i meste laget om destillasjonsapparater og lurte på hvorfor dere ikke bare investerte i noe nytt. I de senere årene arbeidet du også som klinisk farmasøyt på psykiatrisk avdeling. Det var lærerikt å høre på deg.

Vi har hatt et godt familieliv både til hverdag og fest. Du elsket å samle alle til jul og andre høytider. Vi foretok turer i innland og utland både med og uten barn. Husker du syvrettersmåltidet i Bologna natten til 17. mai? Turene til Bjørnebulægret? Damplassen i Oslo med kaffe og boller? Lunsjen i Potsdam?

Du elsket varme. Ditt kjæreste minne fra barndommen, i tillegg til dannelsesreisen i Europa med din far, var det hvor du i hagen på Renen inntullet i et svart ullpledd sugde ut all kraft av sollyset. På våre sydenturer strålte du om kapp med solen, og jeg har aldri sett en mer lykkelig kvinne.

Jeg savner våre gode samtaler. De foregikk overalt. I sengen mens vi spiste frokost, på sofaen, i solkroken vår på Bråtet, på Linje 25 og mens vi gikk turer. Du var mitt minne og min medisin i både medgang og motgang. Vi innså begge at vi med tiden ble litt som de to gubbene på galleriet i Muppet show. Med et visst vemod forsto vi at tiden var litt i utakt med oss.

I 2003 gjenopptok vi samværet med våre venner fra gymnaset. Sammen har vi med finmasket nett trålt det som finnes av spisesteder i Bergen, og fylt en kveld hver måned med å være de vi engang var.

Den 22. juli 2011 prøvde en gal mann å drepe vår datter. I motsetning til mange andre overlevde hun. Du, sammen med hennes mann, har sørget for at dette for vår del er et avsluttet kapittel. Kristin er blitt mor. Du fikk kjenne jentebarnets spark i hennes mage, men fikk dessverre ikke oppleve ditt første barnebarn.

Etter at barna flyttet ut, startet vi DINKs 2 – Double Income No Kids part 2. Du begynte å spontanringe meg fra jobben for å invitere meg ut å spise. Delillos spurte: «Finnes det en kvinne, en slik som jeg vil ha», som spanderer «røyk og kino og en middag på kafé». Svaret er et rungende ja. Alt lå til rette for det gode liv.

Så fikk du en kreftdiagnose sommeren 2014. Du tok sykdommen og behandlingene med en beundringsverdig stoisk ro.

Vi prøvde å fortsette å leve så normalt som mulig. De to første årene med sykdommen var overkommelige, og jeg tror faktisk du glemte den helt da vi oppdaget Rhodos sommeren 2015. Og selv om du aldri ville innrømme det, så kledde du den korte grå sveisen.

Høsten 2016 klarte du ikke lenger å spise og ble fryktelig mager mens kreften spredde seg i kroppen din. Fjorten dager før du døde, ville legene sende deg hjem uten tilgang på intravenøs væske og mat. Igjen viste du din viljestyrke og trumfet igjennom forsyninger under mottoet «Vi gir oss ikke før det er over».

Dagen før du døde, måtte jeg bære deg rundt hjemme fordi kroppen din sviktet totalt. Vi forsto begge at vi var kommet til veis ende. Døden satte punktum for ditt liv den 5. april 2017.

Kjære Anne Kari, vi hadde bare én vond dag sammen, og det var din siste. Tusen takk for over førti års samliv. Aristoteles påstår at det finnes tre typer vennskap: nyttevennskapet, kjærlighetsvennskapet og det fullkomne vennskap. Vi valgte full pakke.

Hva har skjedd siden vi skiltes? Jeg har i din ånd prøvd å leve videre så godt jeg kan. Jeg lover deg, jeg skal være der for barna, barnebarnet og min mor. Takk for alt, Anne Kari.

Hilsen Per