Merkevarenes fallgruve

DEBATT: Hvordan kan Mette-Marit defineres som kunstsamler når hun ikke anskaffer seg klærne selv, men ved hjelp av en stylist?

KAN MISFORSTÅS: Mette Marits handlevaner kan misforstås og oppfattes som nettopp iøynefallende forbruk, mener Bergstrøm.

  • Iben Bergstrøm
    markedsfører, stylist og blogger
Publisert:

Mette-Marits valg av garderobe fremstår som en mindre velkalkulert plassering av symbolmarkører som skiller henne fra den jevne nordmann. Er dette strategisk lurt for kongefamilens omdømme?

Den franske sosiologen Pierre Bordieau beskriver moten som et fenomen som oppstår i de høyere samfunnsklassene. Moten klassifiseres som et fenomen nettopp fordi de lavere klassene ikke vil kunne skaffe seg de samme plaggene som de høyere samfunnsklassene.

Les også

«Hvorfor ikke en bluse fra Cubus?»

Moten er derfor flyktig og idet middelklassen og lavere klasser kan sikre seg plagget, regnes moten som utgått på dato. Runddansen starter på nytt. Mette-Marits bruk av plagg med en sterk symbolverdi for økonomisk kapital kan bidra til å skape et negativt omdømme for kongefamilien.

Unorsk prinsesse

For det første bruker kronprinsessen i stor grad klær fra franske og amerikanske motehus, som ikke vil kunne regnes som verdiskapning eller understøtting av den spennende norske designindustrien, men det vil også bidra til å fremmedgjøre dem som ikke kan tolke eller tilnærme seg merkenavnenes koder. Det er ikke dermed sagt at hun ikke burde bruke disse produktene, men at de blandes med mer tilgjengelige produkter, slik at klassereisen ikke blir så bardus.

Les også

«Mote for et livsløp»

For det andre er Norge i liten grad et klassedelt samfunn. England derimot fremstår som et godt eksempel på aksepten for kongeliges bruk av luksusvarer, men landet vil også kunne defineres som et klassesamfunn. I Norge er vi derimot mer jevne, men den jevne nordmann vil likevel ikke kunne drømme om å skaffe seg en Hèrmes Birkin med mindre de vinner i Lotto.

Barnehender

Vindedal Roald portrettererkronprinsessens bruk av haute couture og high end prét à porter som et positivt forbruksmønster som er både miljøvennlig og fritt for «snusket» lavpriskjedene bærer med seg. På grunnlag av dette, kan det stilles en rekke spørsmål; hvordan kan vi vite om ikke Hermes, Prada, Miu Miu eller Celinès produkter på en eller annen måte har blitt prosessert gjennom små barnehender?

Det vil alltid være en risiko for glipper, til og med i de mest velsmurte maskinerier. Samtidig er det også relevant å nevne at produktene settes sammen på en lokasjon, mens komponentene gjerne stammer fra en annen. Dermed snakker vi fremdeles om de samme produktene, hvor variabelen som skiller dem er merkeverdien sett i lys av økonomisk kapital.

Forsterker eliten

Et annet interessant aspekt i henhold til bruk av kjente merkevarer er at mange vil kunne gjenkjenne og muligens misforstå det Veblen definerer som et iøynefallende forbruk hos vår kronprinsesse.Vindedal Roald referer til haute-couture som stempel for kvalitet, men lite skiller sannsynligvis en enkel skinnveske til 2500 kr. og en med Hermes-logo på til 64 000 kr. i henhold til produktkvalitet. Når symbolverdien overstiger produktkvaliteten i henhold til økonomisk verdi, bør en trå forsiktig som offentlig figur.

Når symbolverdien overstiger produktkvaliteten, bør en trå forsiktig som offentlig figur

Mette Marits anvendelse av disse identitetsmarkørene kan misforstås og oppfattes som nettopp iøynefallende forbruk – nemlig ønsket om å forsterke sin klassetilhørighet og økonomiske velstand gjennom merkevarer. Som moteblogger er jeg svært enig i Roalds uttalelser hvor hun definerer mote som alt annet enn jåleri, men jåleri og bruk av svært dyre merkevarer som uttrykksform i mindre passende situasjoner kan fort bli en og samme ting.

Oppskrift på suksess

Dokumentaren «Secrets of the superbrands» bidrar ytterligere til å belyse motehusene egentlig inntekter. Her vises det til at deres hovedinntekt stammer fra parfymer, nøkkelringer, solbriller og lommebøker, og ikke haute-couture og pret-a-porter. Disse produktene vil igjen ha vært igjennom andre prosesser hvor det er uvisst hvordan produksjonsvilkårene er.

Dermed er det ikke slik at kronprinsessens investering i Hérmes Birkin-vesken nødvendigvis re-investeres i videre produksjon av disse skredderverkene, men muligens i produkter som holder samme prisnivå og produksjonsstandard som lavpriskjedenes produkter.

Kunst?

Det kan også debatteres rundt Vindedal Roalds begrep «motekunst», da hun sammenligner haute-couture og kunst, som jeg er enig i at kan sidestilles på de aller fleste måter, noe Alexander McQueen demonstrerte da han kombinerte de to disiplinene med glans. Det aspektet jeg derimot setter spørsmålstegn ved, er hvordan Mette-Marit kan defineres som kunstsamler når hun ikke anskaffer seg klærne selv, men ved hjelp av en stylist.

Forståelsen for plaggenes innvirkning på andre og måten de burde settes sammen på i ulike situasjoner vil da kunne lide under den manglende involveringen, da stylisten ikke fungerer som kommunikasjonsrådgiver. Problemstillingen som skisseres her er er det klassiske skillet mellom Bordieaus kulturelle og økonomiske kapital, hvor overdreven og feil bruk av sistnevnte kan lede til en usmakelig oppfatning av vedkommenes forbruk i gitte situasjoner.

Hvis kronprinsessen derimot fronter norsk design, kan forbruket i stor grad rettferdiggjøres fordi verdien er forankret i en nasjonal identitet, som er nettopp hva kongehuset står for.

Følg BTmeninger på Facebook!

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg