Kontroverser er Sophie Elises melk og brød

Strategien er like enkel som den er risikabel.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Influenser Sophie Elise har gjennom avisoverskrifter og blogginnlegg skapt en karriere som er avhengig av negativ oppmerksomhet. Forrige ukes Instagram-bilde er bare et eksempel: operasjoner, «badelandgate», Gullbarbie, nakenhet og rusmisbruk. Kontroversene står i kø. Og det virker.

NRK kan melde om en dobling i lyttertallene til podkasten hennes, som har høstet tusenvis av klager. Mest sannsynlig har hun vært et hett samtaleemne i lunsjsamtaler over hele landet blant folk som aldri før har brydd seg.

Det kan gi avkastning, for som forfatter Viet Thanh Nguyen skriver: Det er bedre å bli hatet enn ignorert.

Det betyr ikke at det er enkelt å stå i. Sophie Elise har blitt maskoten til alle som ønsker å kritisere samfunnet vi lever i, på vegne av ungdom og unge voksne. Mye hun gjør, er verdt å kritisere, men hun har også blitt den som må bære mye av ansvaret for store utviklingstrekk i samfunnet.

Sophie Elise er neppe eneansvarlig for den massive økningen i plastisk kirurgi, selv om vi av den offentlige ordvekslingen skulle tro det. Dermed får mange andre aktører jobbe i skyggene, og vi kan gå glipp av andre viktige diskusjoner mens vi lar oss distrahere.

Strategien er like enkel som den er risikabel. En krise kan håndteres, men aldri styres. Spørsmålet er hvor langt du er villig til å gå og hvor mye du tåler å bli hatet. Hollywood-stjerner har fulgt samme strategi og valgt krise som kommunikasjon i årtier. Selv om det oppfattes som en krise utenfra, trenger det ikke nødvendigvis å være slik for avsenderen.

Det å senere gå ut og snakke om egen krise, sammen med en offentlig unnskyldning, kan derimot gjøre personen mer populær. Rollen som offer i egen krise kan være virkningsfull. Det beviste Hugh Grant allerede i 1995.

Les også

NRK forklarer seg om Sophie Elise-saken

Politikere har også gjort karriere på kritikk: Donald Trump ble amerikansk president på den måten. Han bokstavelig talt druknet motkandidatene sine i skandaløse utspill under mediekappløpet. Vi var mange som trodde at toppen endelig var nådd: Etter den uttalelsen måtte da folk snu ham ryggen? Tvert imot ble han en av verdens mektigste mennesker.

Sylvi Listhaug fulgte også samme strategi da hun satt som justisminister 2018. Selv fulgte jeg sakene som ble meldt til spørretimen i Stortinget hver onsdag, og kunne forutse neste ukes overskrifter basert på Sylvis spørsmål. Det var en effektiv strategi og sørget for overlappende mediedekning fra onsdag til onsdag. Helt til det gikk galt, så klart.

Likevel er ikke risikoen større enn at Listhaug i dag er Fremskrittspartiets partileder og stortingsrepresentant, og Sophie Elise vil nok leve godt uten Rema 1000 sin backing, om ikke bedre enn før.

Saken belyser også stygge sider av samfunnet som gladelig hopper på hat-toget, spesielt når unge, pene kvinner er involvert. Å legge hele skylden for å «ødelegge unges moral» på Sophie Elise, er lettvint og ødeleggende. Det distraherer oss fra å diskutere de egentlige problemene unge møter i dag, og kilden til dem. Ikke så ulikt hvordan vi skylder voldsepisoder blant unge på dataspill, og ikke deres umulige oppvekstvilkår.

Prisen for å la seg distrahere vil bli høy i lengden. Vi har heller ikke gjort ungdommen mange tjenester hvis det eneste tiltaket er å stoppe salget av Sophie Elise-godteri i butikkhyllene.