Når vi nekter å akseptere døden

DEBATT: Vi opplever dessverre at døden ikke lenger blir sett på som en naturlig del av livet. Når skal vi si at nok er nok?

LIVETS SLUTT: Døden kan både fremskyndes og forsinkes. Når skal vi si at nok er nok? Når skal helsepersonell sette en stopper for den siste cellegiften eller antibiotikakuren, spør innsenderne. NTB scanpix (illustrasjonsfoto)

  • Stein Husebø
  • Silje B. Eikemo
  • Gro Helen Dale

Når blir han frisk igjen? spør de pårørende.

Når gamle blir innlagt på sykehjem, så vil de ikke komme ut friske. De aller fleste vil dø på sykehjemmet. Noen vil dø av sykdom og skrøpelighet i ambulanse på vei til sykehus eller etter et kort opphold der. 70 prosent av alle nordmenn dør på institusjon.

Den medisinske og teknologiske utviklingen de siste tiårene har gjort det mulig å manipulere tidspunktet for døden. Døden kan både fremskyndes og forsinkes. Vi opplever dessverre at døden ikke lenger blir sett på som en naturlig del av livet. Når skal vi si at nok er nok? Når skal helsepersonell sette en stopper for den siste cellegiften eller antibiotikakuren?

Møt Magne. Han er 83 år og bor på sykehjem. Han har langtkommen demens og kols. Han trenger hjelp til det meste og blir raskt tungpustet. På grunn av lungesykdommen får han lett infeksjoner i lungene. I løpet av det siste halvåret har han hatt flere lungebetennelser og antibiotikakurer.

Ved siste infeksjon ble han innlagt på sykehuset. Der fikk han antibiotika intravenøst. Behandlingen hadde effekt. Men Magne ble urolig og aggressiv. Han var på sykehuset i én uke. Bare et par uker etter at han kommer tilbake til sykehjemmet, får han en ny alvorlig infeksjon. Han får antibiotika på sykehjemmet, uten at han blir bedre. Sykehjemslegen mener det beste for Magne er å bli på sykehjemmet. De pårørende vil at han skal på sykehus. Med én gang. Magne kan ikke si hva han mener. Han er for dårlig.

Les også

Hvordan min mor hadde det den siste natten, får vi aldri vite

For hundre år siden døde nordmenn hjemme, «mett av dage». De pårørende var vitne til de gamles alderdom, sykdom og død. De pårørende så at de ble gradvis svekket, både mentalt og fysisk. Når den gamle døde, var de pårørende ofte forberedt og tilstede. Familien fikk erfaring med å gjenkjenne når livet gikk mot slutten. De godtok at livet tok slutt.

Vi ved Verdighetsenteret opplever dessverre ofte at døden bekjempes med alle midler. Både pårørende og helsepersonell nekter å akseptere døden. Det er ikke lenger kroppen eller helsen som bestemmer når man skal dø. Helsepersonell sitter på av-bryteren. Mens pårørende spør - når blir han frisk igjen?

Vi lukker ofte øynene. Vi vil ikke ta innover oss at livet nærmer seg slutten. Pasienten selv vil før eller senere forstå at livet snart er slutt. Ofte forstår pasienten det før pårørende. Det er vi andre, pårørende og helsepersonell, som har problemer. Helsepersonell vil kanskje ikke innse at behandlingen er nytteløs, og pårørende vil naturligvis ikke miste den de er glad i.

Sykehjemslegen til Magne ga etter for de pårørendes ønske. Han ble hentet i ambulanse og innlagt på sykehus. Inne på det travle akuttmottaket ble han liggende i flere timer. Han så bare fremmede ansikter. De tok blodprøver, urinprøve og røntgen av lungene. Så ble han flyttet til en like travel medisinsk avdeling. Der fikk han en ny kur med antibiotika rett i blodet. Den virket ikke. Magne ble verre. Han ble urolig og forvirret. Her døde han. Med ingen kjente pleiere rundt seg og ingen pårørende.

Les også

Vi sto alle rundt deg, når all farge, all tid, endelig var ute. Mamma ropte en siste gang hvor høyt hun elsket deg, og hun og tante sa navnet ditt om og om igjen, mens de gråt og trøstet hverandre.

Slike hendelser er dessverre ikke unike. Både pasient og pårørende blir frarøvet muligheten til å være forberedt og ta farvel. Det kan føre til vanskelige sorgprosesser for de etterlatte. Før eller senere kommer situasjonen hvor sykdomsutvikling og komplikasjoner tar overhånd. Levetiden som gjenstår, blir beregnet til måneder, uker eller dager. Da er det tid for et fotskifte - en endring av målsetting.

Målet er ikke lenger å overleve, men å beholde verdighet, livskvalitet og håp. Selv i livets siste fase er det mengder av håp. Håp om en god dag. Håp om at noen bryr seg. Håp om å være elsket og å elske. Håp om at noe gir mening. Håp om at smerter og ubehag blir lindret. Håp om å beholde verdigheten til det siste.

Verdighetsenteret inviterer til møte om temaet på Litteraturhuset i Bergen onsdag 21. november.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg