Regnet minner meg om varme og kjærlighet

Mellom en by med solskinn og en hvor det regner hver dag, vil jeg alltid velge regnbyen.

FLYKTET TIL BERGEN: Det var bare meg, min kone og vår datter. Da vi sto og så på vanndråpene som kom ned fra himmelen, begynte et nytt kapittel i livet vårt, skriver Sam Ghali. Privat

Debattinnlegg

Sam Ghali
Flyktning fra Syria, elev ved voksenopplæringen ved Nygård skole, Bergen

Jeg møtte min kone Nashwa på universitetet i Homs, min hjemby i Syria, i 2007. Jeg var 21 år gammel. Hun var 19. Jeg elsket henne fra første øyeblikk.

Jeg husker ikke om det regnet da jeg først så henne, men det regnet mye på vår første date. Vi brydde oss ikke. Vi gikk to timer i regnet, snakket og lo.

Vi var unge, forelsket og full av håp.

Dette minner regnet meg om. Varme. Kjærlighet. Liv. Alle mine gode minner.

Vi dro fra Syria i 2011 og flyttet til Saudi-Arabia. Vi lengtet etter regn i det tørre landet. Det regnet bare én gang i løpet av de fire årene vi bodde der, og bare i tretti minutter. Vi skyndte oss ut. Vi tok bilen vår og kjørte rundt i regnet.

Mellom en by som får mye solskinn og en hvor det regner nesten hver dag, vil jeg alltid velge regnbyen. Jeg føler meg dårlig når det ikke er regn.

Men regnet minner meg også om utfordringer å overvinne. Etter fire år i Saudi-Arabia bestemte vi oss for å flytte til Norge. Vi fløy til Russland og syklet over grensen til Norge før vi kom til Oppdal, Stord og til slutt Bergen.

Det regnet den dagen vi kom hit.

Det var bare meg, konen min og vår treårige datter med våre kofferter. Min kone var syk etter å ha blitt våt i det kalde regnet.

Vi hadde et hus, men det var iskaldt inne og tomt. Det var ingenting der. Men huset hadde et stort vindu, og vi sto og så vanndråpene som kom ned fra himmelen. Da begynte vi et nytt kapittel i livet vårt.

Så mye regn. Det var ikke det varme regnet som vi hadde i Homs, men det var fortsatt regn.

Vi går ikke så mye ute i regnet lengre, min kone og jeg. Det er vanskelig med et lite barn. I stedet sitter vi ved vårt store vindu med et glass vin eller en kopp kaffe, og snakker om minnene våre.

Jeg kan nesten ikke vente på at datteren min blir litt større, slik at min kone og jeg igjen kan holde hverandre i hendene og spasere i regnet.

Historien er fortalt til og ført i pennen av Anu Nathan, en indonesisk journalist som også er elev ved Nygård skole. Historien sto ført i skoleavisen.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg