De brysomme foreldrene

Selv har jeg sittet på foreldremøter og brent inne med kritiske spørsmål, fordi jeg ikke har lyst til å være den brysomme lærermammaen.

BRA MED KRITISKE SPØRSMÅL: Vi trenger både de fornøyde og de brysomme foreldrene, mener Camilla Hagevold.

Privat
  • Camilla G. Hagevold
    Ass.Rektor, Undheim Skule

Den mest leste og delte saken i Norge denne uken, var et debattinnlegg av Andrine Bruland som irriterte seg sånn over de andre foreldrene på foreldremøtene at hun trodde hun var på skjult kamera.

Er virkelig disse spørsmålene så langt utenfor at hun tror de stilles av skuespillere?

Som skolemenneske og assisterende rektor i en bygd med engasjerte foreldre, så burde jeg kanskje ønske alle innlegg som forsvarer skolenes praksis velkommen. Og selv om jeg er enig i hovedbudskapet om hvor langt foreldrenes ansvar skal strekke seg, så har jeg to problemer med dette innlegget.

For det første så bygger Brulands tanker på en del antagelser om andre foreldres oppdragerevner. Det bør man være forsiktig med, tenker jeg. Det er lett å tegne opp mentale bilder av karikerte foreldre som stiller urimelige krav og tar med seg advokat på utviklingssamtaler, men er det bare disse som stiller kritiske spørsmål på foreldremøter? Finnes det i det hele tatt så mange av dem?

Jeg kan ikke si at jeg kjenner meg igjen, verken som lærer eller mor. Derimot kjenner jeg til mange andre årsaker til at noen foreldre er mer ivrige enn andre i å trygge barna sine. Ofte har de dårlige erfaringer fra egen skolegang, eller fra tidligere barns skolegang. De har kanskje ikke blitt møtt på en god måte før, eller de har barn med spesielle behov. Selvopptatthet og egoisme kommer svært langt ned på min liste over antagelser over hvorfor mennesker handler som de gjør, og det gjør meg i stand til å møte både barn og voksne på en god måte. Jeg får altså en litt emmen smak i munnen når jeg ser at dette innlegget deles og likes så flittig.

SPRES RASKT: Andrine Brulands innlegg, «Aldri undervurder den snille stemmen», handlet om at mange foreldre rett og slett krever for mye. Innlegget er årets mest delte tekst i Norge, og over 800.000 har lest den. Faksimilen viser BTs omtale i mandagsavisen.

Bruland har åpenbart truffet en nerve, men jeg er redd den nerven muligens er den letteste blinken vi har – nemlig selvtilfredsheten. Her pekes det på en feil noen få gjør, og alle vi andre kan slappe godt av, og peke og le av de brysomme foreldrene som bare klager.

I tillegg blir jeg skeptisk når jeg ser at man bruker karakteristikker som «curlingforeldre». Og som om karakteristikken i seg selv ikke var nok, så ser det ut til at disse såkalte curlingforeldrene faktisk gjør noe ganske bra for barna sine. I denne artikkelen forteller professor i psykologi Willy-Tore Mørch om en studie som viser at barn som får mye hjelp av foreldrene, klarer seg bra på de aller fleste områder i livet.

Les også

Du er forelder, ikke en bestevenn

Som lærer og skoleleder møter jeg mange foreldre, men jeg har til gode å møte den karikerte curlingforelderen. Jeg ser foreldre som vil barna godt, som er bekymret og urolige, som spør en ekstra gang for å være sikker, og som ler av seg selv og unnskylder at de kommer og maser igjen. Foreldre som beskytter sine egne barn, men som både innser og innrømmer at ikke de heller er perfekte små englebarn. Men familier er forskjellige, og det er lett å anta både det ene og det andre når man ser på både voksne og barns handlinger. Jeg vil oppfordre til å snakke sammen og lytte til hverandre, heller enn å ty til karakteristikker i leserinnlegg.

Det andre problemet jeg har med innlegget er dette: Burde ikke foreldremøtene være en arena for samtaler, diskusjoner, innspill og spørsmål? Jeg har selv irritert meg over dette som mor, og prøvd å gjøre noe med det i de årene jeg var kontaktlærer. De aller fleste foreldremøter er rene informasjonsmøter, der det gjerne stilles både krav og forventninger til foreldre, men ikke åpnes opp for prosesser der foreldre kan komme med innspill og si noe om hva de forventer.

Selv har jeg sittet og brent inne med både kritiske spørsmål og kommentarer, fordi at jeg ikke har lyst til å fremstå som den brysomme lærermammaen. Jeg skulle ønske at man i foreldremøter åpnet for samtalegrupper om ulike tema, for at foreldre kunne komme med innspill, og for at kritiske stemmer kunne blitt hørt. De kritiske foreldrene er faktisk viktige for å få til endringer.

Jeg har arrangert flere foreldremøter der foreldrene sitter i grupper og skriver ned hvilke forventninger de har til skolen (Og i slike fora blir de mest urimelige forventningene raskt sablet ned!). Foreldre kan også diskutere og komme med innspill til skolens leksepraksis, informasjonsflyt og informasjonskanaler.

Foreldre vil det beste for barna sine, og skolen skal være en samarbeidspartner. For å skape en god og inkluderende skole, så bør begge parter legge bort antagelser og fordommer, og lytte, diskutere og samskape. Da trenger vi både de fornøyde og de brysomme foreldrene.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg