Navnet ditt burde ikke bety noe

«Navnet skjemmer ingen», sier et gammelt munnhell. Det er bare tull.

TØFT BOLIGMARKED: Godfrey Manoharan er en av mange som sliter med å leie bolig i Bergen på grunn av navnet sitt. Det er ikke en korrelasjon mellom navn og personlige egenskaper, skriver Hannah Grace Taylor. Odd Mehus

Debattinnlegg

Hannah Grace Taylor
Nordnes

Annonse på Finn.no: «Turnuslege, 30 år, søker leilighet i nærheten av Haukeland sykehus. Sikker betaler.»

E-postene tikket inn til den unge legen. «Vil du komme på visning? Har ledig en toroms på Landås.»

Men da han svarte med fullt navn, snudde stemningen. Leiligheten var ikke lenger til leie. «Beklager, det har skjedd en misforståelse.»

Den tydeligste meldingen:

Utleier: «Pleier familien din å komme på besøk?»

Turnuslegen: «Hvordan det?»

Utleier: «Er dere ikke vanligvis rundt ti stykker i familien, da? Det er ikke plass til alle her.»

Hans etternavn var asiatisk, som Mukhtar, Arjun eller Mehmet, og det skulle vise seg å være nærmest umulig for ham å skaffe seg leieleilighet i Bergen. På tross av høy utdannelse, god jobb og høy, stabil inntekt.

Min gode venn Godfrey fortalte meg historien om turnuslegen. Mange tror Godfrey er fra Tyskland, helt til de hører etternavnet, Manoharan. Godfreys foreldre er tamilske, og flyktet til Norge etter at Godfrey ble født.

Godfrey er et av de mest oppegående menneskene jeg kjenner. Han har utdannelse i sammenlignende politikk fra Universitetet i Bergen, har jobbet i Røde Kors i mange år og har et svært bredt nettverk både nasjonalt og internasjonalt. Det spenner seg fra kulturlivet, til politikken og helt til FN i New York.

Han var på leilighetsjakt og fortalte meg at også han havnet bakerst i utleiekøen på grunn av navnet sitt. «For deg hadde vel det å skulle leie en leilighet vært en drøm – en småbarnsmor med et rojalt navn.»

Han har et poeng.

Les også

Ingen trodde at Ahmad (31) skulle få jobben. De tok feil.

Da jeg var liten, var jeg veldig flau over mitt eget navn. «Grace» minnet for mye om «Gris». Det var for eksotisk og jeg pleide å stryke over mellomnavnet mitt på klasselistene til de andre elevene. Jeg ville ha et vanlig navn. Aller helst ville jeg hete Emilie eller Amalie.

Som voksen har jeg imidlertid blitt veldig glad i navnet mitt. Det er sterkt, symmetrisk og det klinger fint. Jeg har opplevd at det gir meg fordeler når jeg skal søke jobb, bestille legetime eller når jeg er i utlandet.

For min del er navnet en fordel, selv om jeg delvis er av utenlandsk opprinnelse. Hva har du å ta skottene på? Gjerrighet og hooligans, kanskje, men vi er da praktisk talt naboer og tilhører det vestlige kulturfellesskap.

Det er imidlertid ikke bare utenlandske navn som kan bringe uflaks over bæreren. Det finnes også en rekke norske navn som uvegerlig vil medføre at man blir tatt mindre seriøst. Det er kan være vanskelig å tenke seg at en med navnet Chantelle Hansen vil bli tatt for å tilhøre den intellektuelle elite.

Hvis man heter Raymond, Johnny eller Ruben er nok sannsynligheten relativt lav for positive konnotasjoner i enkelte sammenhenger. Med mindre man heter Raymond Johansen og er byrådsleder i Oslo, vel å merke.

Jeg ble nysgjerrig på hvilke assosiasjoner hvermannsen fikk av navn. Jeg spurte en god venn av meg som eier flere leiligheter i bergensområdet.

«Jeg ville ikke nødvendigvis vært opptatt av navnet, men jeg ville vært opptatt av hvilket miljø han tilhørte», sa han.

«Hva tenker du, er det en kvalitetsforskjell mellom Jens Christian og Ruben?», spurte jeg.

«For å si det sånn: Jeg ville mye heller leid ut til Jens Christian fra Bønes enn til Ruben fra Loddefjord», svarte han.

Det at navnet har betydning for hvem man oppfattes å være, er ikke noe nytt fenomen. Tidligere byttet blant annet enkelte striler a-endingen ut med en e-ending på etternavnet, for på enkelt vis å vri assosiasjonene fra strilaskjebne til borgerskap.

Hva sier dette om oss som samfunn? Er vi ute av stand til møte andre med et åpent sinn? Sier navnet ditt at du har familiære plassutfordringer? Sier det noe om støy, betalingsevne eller stabilitet?

Den gang ei, sier jeg, som vet at det ikke er en korrelasjon mellom navn og personlige egenskaper. Raymond, Ahmed og N’Dungo er mer enn bare representanter for en gruppe, de er individer.

For øvrig betyr mitt fornavn og mitt mellomnavn nøyaktig det samme, fra henholdsvis kristendommen og jødedommen. Mine foreldre glemte visst å sjekke betydningen.

Det er like greit. Navn burde ikke bety så mye.