Maktspillet i Jemen

Konflikten er fastlåst fordi nesten alle har våpen, og ingen ønsker å være den første til å frivillig gi fra seg makt.

Publisert Publisert

LANGSOM SULTEDØD: 400.000 antatte tilfeller av kolera er den siste akutte utfordringen i borgerkrigsrammede Jemen. Minst 9000 mennesker er drept, og 2,4 millioner er drevet på flukt siden 2014. Ifølge FN risikerer millioner en langsom sultedød. Foto: Scanpix

Debattinnlegg

  • Eirik Hovden
    Forsker, Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap (AHKR), Universitetet i Bergen
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Krigen i Jemen har snart vart i to og et halvt år med katastrofale konsekvenser for sivilbefolkningen. Folk mangler mat, medisiner og drivstoff. 400.000 antatte tilfeller av kolera, et raskt stigende tall, er den siste akutte utfordringen. Hva handler denne krigen om?

Den arabiske våren var en utløsende faktor, men de grunnleggende årsakene har bygget seg opp over lang tid.

Jemen har en stor og raskt voksende befolkning – omtrent like stor som Saudi-Arabia. Men Jemen er også et ekstremt fattig fjelland der folk flest er småbønder som bor i distriktene. I motsetning til alle de andre statene på den arabiske halvøy, var Jemen på papiret en demokratisk republikk før krigen. Men religiøse eliter og stammeledere hadde en sterk rolle, også formelt. I nord og øst er stammene bevæpnet og militært sterke. Disse stammegruppene har over flere tiår fått økonomisk støtte både fra den jemenittiske regjeringen og fra Saudi-Arabia. Disse stammene er sentrale brikker i maktspillet i Jemen.

På 2000-tallet så man en oppbygging av en religiøst orientert opprørsbevegelse helt nord i Jemen, rundt byen Sa’da. Denne kalles nå houthi-bevegelsen, oppkalt etter familien som er frontfigurer og kritiserte staten for å være undertrykkende og korrupt. Ideologisk sett var opprørsgruppen orientert mot en gren av islam som heter zaydisme, og som kun finnes i Jemen.

Les også

Når mat er en livbøye

Zaydisme er variant av sjiaislam som ligger nær sunniislam. Historisk sett har zaydisme vært dominerende i høylandet i Jemen og sunniislam i lavlandet, men de siste hundre årene har det ikke vært nevneverdige konflikter direkte på grunn av denne sekteriske todelingen. Mange jemenitter har vokst opp uten å være klar over hvilken retning de tilhørte.

Jemen var altså før den arabiske våren et land med store interne spenninger, men de ble i stor grad holdt i sjakk av regimet til president Ali Abdullah Saleh som satte ulike aktører opp mot hverandre. Den arabiske våren gjorde at denne maktbalansen mellom ulike aktører kom i ulage. Presidenten som da hadde sittet med makten i nesten 35 år, fikk våren 2011 massiv kritikk etter å ha slått ned demonstrasjoner på en svært voldelig måte. Plutselig gikk flere stammemilitser og hæravdelinger over på demonstrantenes side. Presidenten måtte gi fra seg makten til en slags FN-godkjent overgangspresident som også Saudi-Arabia og Gulfrådet godtok.

Sensommeren 2014 ekspanderte plutselig houthiene overraskende raskt sørover, og hovedstaden Sanaa ble tatt, etter hvert resten av det tidligere Nord-Jemen. I etterkant viste det seg at ekspresident Salih nå var alliert med dem. Flere av stammene nord i Jemen skiftet side fra å kjempe mot houthiene til å kjempe med dem.

Saudi-Arabia kunne ikke godta at houthiene med sin antisaudiske og antiwahhabiske retorikk tok over regjeringsmakten i Jemen. FN kunne ikke godta at den lovlig valgte overgangspresidenten ble avsatt. Saudi-Arabia stablet på kort tid sammen en regional militær koalisjon med bl.a. Emiratene, Qatar og Egypt, som siden mars 2015 har bombet mål i houthikontrollerte områder. Bakkestyrker, i form av leiesoldater, har i liten grad klart å ta tilbake mer enn områdene rundt Aden, og fronten går nå – mer enn to år senere – stort sett der grensene for det gamle og zaydidominerte Nord-Jemen gikk.

Konflikten er fastlåst fordi Jemen i dag er et samfunn der nesten alle har våpen, og ingen ønsker å være den første til å frivillig gi fra seg makt til en stat som har vist seg å være partisk og korrupt. Mange lokale eliter og krigsherrer tjener på dagens situasjon.

For mange fattige ungdommer har det å være soldat blitt en måte å overleve på. Mange har trodd på enkle slagord basert på nasjonalisme og religion. I mange områder har staten til nå hatt lite å tilby lokalbefolkningen, og folk har liten tillit til staten. Saudi-Arabia synes også være fast bestemt på å ha innflytelse over politikken i Jemen, samtidig som mange jemenitter intenst misliker måten Saudi-Arabia har oppført seg på. Saudi-Arabia sitter på mange måter med nøkkelen, men velger fortsatt å sette hardt mot hardt.

Les også

Millioner svever mellom liv og død

Houthiene er beskyldt for å være støttet av Iran. Men de fleste uavhengige eksperter mener at støtten fra Iran er relativt begrenset. Houthiene og Iran har en felles fiende i Saudi-Arabia, men zaydiretningen som finnes i Jemen er klart forskjellig fra sjiismen i Iran. Det er usannsynlig at Iran skulle klare å opprette en satellittstat i Jemen. Konflikten er først og fremst et internt maktoppgjør i Jemen, der Saudi-Arabia har gått tungt inn på den ene siden.

Den Saudi-ledede koalisjonen har også hatt visse spenninger internt, spesielt i Sør-Jemen. Emiratene har for eksempel vist sterk interesse for deler av Sør-Jemen og har samarbeidet med lokale militsgrupper der.

På kort sikt må man prøve å overtale partene til å stoppe den militære delen av konflikten slik at nødhjelp kommer frem, infrastruktur kan bli reparert og folk kan vende tilbake til sine hus, gårder og arbeidsplasser.

Det spekuleres i om ekspresident Salih venter på at houthiene mister sin popularitet, for så å bryte alliansen med dem og heller alliere seg med Saudi-Arabia. Men akkurat i dag virker dette usannsynlig fordi antisaudiske følelser er så sterke i Nord-Jemen etter en tøff krigføring.

Mange av de gamle elitene vil nok fortsatt være mektige i Nord-Jemen i nær fremtid. Hva som vil skje i sør, er enda mer åpent, og mye av oljeressursene ligger der. Dersom Jemen forblir en fragmentert stat med diktatoriske og korrupte tendenser som ikke tjener befolkningen, så kommer urolighetene mest sannsynlig til å fortsette.

Jemen har ikke nok oljeinntekter pr. innbygger til å kunne kopiere gulfstatenes samfunnsmodell. Derfor er en viktig del av en mulig langsiktig løsning å sørge for et fungerende næringsliv som kan skaffe arbeidsplasser, og at ressurser blir rettferdig fordelt. Samtidig trenger man Saudi-Arabia med på laget fordi de er så mektige politisk og økonomisk. Det gjør at det er vanskelig være optimistisk på vegne av de liberale og demokratiske kreftene som tross alt finnes i Jemen.

Langsiktige løsninger handler også om hvordan man kan bygge en stabil og demokratisk stat i et ellers udemokratisk nabolag. Det vil bli viktig å bygge opp mer kontakt med den liberale delen av sivilsamfunnet i Jemen, og stå opp for organisasjonsfrihet og uttrykksfrihet for regimekritikere og intellektuelle, og støtte uavhengige og kritiske utdanningsinstitusjoner. Det er tross alt vanskelig å se for seg demokrati uten.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg