Slik ble kebaben norsk

For noen er kebab synonymt med nattmat, for andre, smaken av hjemlandet.

Debattinnlegg

Kebaben er både elsket og hatet. Den har blitt nordmenns nattmatfavoritt og bidrar til at byen aldri sover. Samtidig har kebab-bransjen slitt med dårlig rykte og negativ oppmerksomhet i mediene. Den lokale kebabsjappen er uansett mer enn stedet du går innom på vei hjem etter en kveld på byen.

Fra slutten av 1980-årene økte den globale migrasjonen, og i dag bor det tusener av migranter i Norge. Noen finner arbeid tilsvarende det de hadde før, mens andre må starte helt på nytt. Mange migranter finner sitt levebrød innenfor den etablerte restaurant- og matvarebransjen.

Altfor mange, uansett kvalifikasjoner, opplever å falle på utsiden av det offisielle arbeidsmarkedet. Opplevelsen av utestengning på arbeidsmarkedet og en økende grad av fremmedgjøring i samfunnet for øvrig fører til at innvandrere og flyktninger ofte velger å skape sin egen arbeidsplass.

Virksomhetene som startes av migranter, er ofte gatekjøkken, en liten kafé eller en butikk. Slike foretak har bidratt til et større etnisk mangfold i Norge. Gjennom disse har nordmenn blitt introdusert for nye lukter og retter.

Kebaben ble bredt introdusert på 80-tallet. I begynnelsen hendte det at man kunne lese sinte innlegg i avisene, der forargede naboer eller leieboere i hus med kebabsjappe klaget over maten og fremmede lukter. Etter hvert stilnet diskusjonen, og gradvis ble de fleste vant til alt det nye.

Nå har kebaben blitt en etablert handelsvirksomhet i Norge. Eiere og ansatte består for det meste av migranter fra Asia, hovedsakelig fra Midtøsten. I kebabsjappene møtes ulike nasjonaliteter hver dag. De fleste er på let etter smaken som fremkaller følelsen av å være hjemme, noe som for mange har fått en ny betydning som følge av at de er langt hjemmefra.

Migranters stedsidentitet forsterkes gjerne i møte med en ny kultur og et nytt samfunn. Navn og etniske symbol er ofte å finne på den ytre fasaden på kebabsjappene. Navn kan indikere hva kebabene tilbyr av varer, som «Sultan kebab», «Memos kebab» eller «Zagros kebab», men ofte refererer navnet til et konkret sted eller opprinnelse.

Navn er en del av den kulturelle tilhørigheten. Navn sier noe om hvem de er. Ikke bare innehaverens opprinnelse, men også hvem de betrakter som sin fremste kundegruppe. Det bevisste valget av navn og ytre fasadesymbolikk, bidrar til å kommunisere med egne landsmenn – som er de potensielle kundene – men også til andre etniske grupper fra samme kontinent.

Gjennom å skape sitt eget livsgrunnlag opplever mange at sosial og økonomisk posisjon blir gjenopprettet. Å lykkes med å starte opp sitt eget betyr å være herre i eget hus. Foretaket blir en måte å gjenvinne verdighet på, og som gir de mulighet til å forsørge familien i Norge, og eventuelt slekt i hjemlandet.

Som migrant og selvstendig næringsdrivende må man tilpasse seg de lover og regler som er vedtatt av staten. Skattemyndigheter, politi, helsetilsyn og bank er bare noen av de offentlige etatene en må forholde seg til.

En kanskje vel så stor utfordring møter migranten i form av myter, rykter og fordommer i samfunnet generelt. Flere av kebabsjappene opplever å bli stigmatisert som kriminelle fordi de ikke oppfyller de krav som norske lover og regler setter for slik virksomhet.

Selv om det finnes eksempler på etniske foretak der innehaver bevisst har utnyttet fordelene det norske systemet gir, finnes det flere eksempler på foretak som mislykkes fordi de ikke makter å tilpasse seg de norske forholdene raskt nok.

Noen foretak balanserer på grensen mellom det lovlige og ulovlige, men langt flere er svært nøye på å overholde lover og regler for foretaket.

Uansett rykter og myter, gjennom mer enn tretti år har kebaben vært en del av byrommet. Mangfoldighet og etnisk liv har gitt nye dimensjoner til byens profil og identitet. Kebabsjappene gjør at byen aldri sover. Kebabsjappen har nattevakt, som politiet og legevakten. Den er tilgjengelig 24 timer i døgnet, den gir mat til sultne seint på natten og bidrar til å roe ned noe av helgenattens aggresjon.