Jeg vil komme med et hjertebrøl

Samfunnet er lagt opp slik at du skal opp igjen på hesteryggen før du har sluttet å amme.

FOR TRAVELT: Å løpe gjennom livet er ikke helsefremmende. Kan vi få anledningen til å roe ned snart? spør Marthe Austegard. Tor Høvik (arkivfoto)

Debattinnlegg

Marthe Austegard
Bergen

Høsten er her, og mange av de minste i samfunnet er i ferd med å venne seg til hverdagen i barnehage. «Fokus på trygg tilknytning» er ønsket og målet i denne fasen.

Det er ikke mulig å gjennomføre, når mange nye småbarn begynner fordelt utover et par tre uker.

Barnehageansatte er fantastiske, gode, som gjør det beste ut av systemet, og tar imot barna våre med engasjement og stå på vilje hver bidige morgen. Men de som tar imot dem, er de aller fleste steder det antall ansatte som minstekravet til bemanning tilsier. Voksne mennesker, som nok heller ikke trives maksimalt grunnet stressnivået. En kan lure på om stressnivået hos de barna som er å finne på småbarnsavdelingene rundt om i landet, der ansatte gjerne har et gråtende barn på hver arm og en tredje på låret, kan være skadelig?

Og jo, for søren, det er jo forsket på!

Artikler og forskningsrapporter forteller oss hvordan negativt stress kan være skadelig. Forskere stiller stadig spørsmål ved om ikke samfunnet skal snu, om ikke det økende stresset hos småbarn og småbarnsforeldre skal reduseres? Ikke nok med at det kan skade hjernens utvikling, den uheldige utviklingen kan også blokkere for deler av positiv utvikling.

Likevel fortsetter samfunnet med økt fokus på kostnadseffektivitet.

Småbarnsforeldre skal raskest mulig ut i arbeid og barna inn i en for dårlig bemannet fulltidsbarnehage, slik at samfunnets meget effektive maskineri kan rulle og gå. I en annen del av samfunnets økonomi tømmes pengesekken på sykemeldte småbarnsforeldre som er utbrent, og på helsetjenester til barn og unge som er tynt.

Les også

Småbarnsmor skriver innlegg: «Nå skal dere høyt utdannede mennesker lytte til hva en helt vanlig mor har å si.»

På 1970-tallet rynket nordmenn på nesen av russere, som leverte barna i barnehagen ved ukestart og ikke hentet dem før ved ukeslutt. I 2019 diskuterer vi nattåpne barnehager. En helt gjennomsnittlig familie skal kunne levere ettåringen i barnehagen og hente barnet ni timer seinere.

Jeg føler meg frarøvet noe av det fine med å være småbarnsmor, fordi samfunnet er lagt opp slik at du skal opp igjen på hesteryggen før du har sluttet å amme, og bare utøve omsorg for våre egne noen få, våkne timer i hverdagen.

Det kan da umulig være målet at livet skal fortsette i samme tralten som før du fikk barn?

Bompenger opptar oss og skaper engasjement. Har vi ikke også litt futt i oss til å ta et større tak i bemanningsnormen, som påvirker den generasjonen som vi håper skal bli engasjerte, sosiale og trygge samfunnsmedlemmer? Tre dagers tilvenning? Ni timers dager med begrenset mulighet for søvn? Foreldre som løper fra et gråtende barn for å rekke frem til jobb i tide, slik at de rekker å se barnet før dagen er omme?

Kan vi lage ballade for å oppnå kortere og bedre dager i samfunnets institusjoner?

Det er ikke umulig å snu. Det blir ikke skadelig stress dersom barnehagene er bemannet godt nok til å kunne gi den emosjonelle omsorgen som kreves. De som arbeider i barnehagene, ville nok blitt glade for å ha ansvar for færre små om gangen. Tre voksne på seks barn, da er det sjans.

Samfunnet sparer penger på å investere i en god og trygg barndom. Voksne mennesker som sliter med fysisk og psykisk uhelse, koster samfunnet tre til ti ganger mer.

Det er noe avmektig med å ha tilgang til og kunnskap om forskning på skadelig stress, barns utvikling, hvilken kompetanse og spillerom de som arbeider med barna våre ideelt sett bør ha for å fange opp signaler på mistrivsel eller vansker, når virkeligheten er så sparsommelig i velferdsstaten Norge.

«Bitte lille venn, nå skal du begynne i barnehagen.» Den første dagen er mor eller far der et par timer. Den neste oppfordres de til å gå, «rive av plasteret», for så å være tilgjengelig ved behov, før rotteracet er i gang for fullt.

Sekstimers arbeidsdag er en fjern drøm. Å jobbe redusert er å skyte den fremtidige pensjonistversjonen av seg selv i leggen. Men å løpe gjennom livet er ikke helsefremmende.

Kan vi få anledningen til å roe ned snart?