De fleste hadde akseptert nederlaget og reist hjem. Ikke min far.

Noen ganger må man som forelder støtte på en annen måte enn det barna dine forventer.

Publisert Publisert

VÆR DER: Du tenker kanskje at det ikke betyr så mye om du er der på sidelinjen på trening, kamp eller en annen test eller konkurranse hvor dine håpefulle deltar. Sannheten er at det kan være helt avgjørende, skriver Trond Albert Skjelbred (bildet). Foto: Paul Bernhard

Debattinnlegg

  • Trond Albert Skjelbred
    Bergen
  1. Leserne mener

En toppleder sa til meg for noen år siden: «90 prosent av din suksess i arbeidslivet handler om å møte opp. Var du der eller var du ikke der? Det er null og én».

Kanskje det også gjelder i livet generelt.

Det bringer meg tilbake til grusbanen på Skansemyren våren 1981. Det var idrettsdag i Dræggens buekorps og jeg var klar for å løpe 60 meteren. Jeg var 13 år og hadde en drøm om å vinne min første pokal. Den gangen fikk du ikke pokal for å møte opp, slik det ofte er i dag. Da måtte du vinne. I dette tilfellet «Beste sprinter under 15 år».

Konkurransen var tøff blant alle guttene, men jeg visste at jeg hadde en mulighet. Jeg hadde alltid vært rask, men hadde aldri konkurrert i løp tidligere.

Min far hadde kjørt meg til idrettsbanen og var nok like spent som jeg. Kanskje mer. I hvert fall tenker jeg det i dag, når jeg selv har blitt far. Du vil så gjerne at barna skal lykkes med å nå sine mål.

Den voksne starteren gjorde seg klar med stoppeklokken og ropte: «Klar – ferdig – gå!» Løpet var i gang og guttene sprang av gårde, men én løper sto igjen på startstreken.

Det var meg.

Da gjorde min far noe som ikke så mange andre foreldre hadde gjort. De fleste hadde akseptert nederlaget og reist hjem. Ikke min far. Han gikk bort til starteren og sa at det var hans feil: «Jeg har lært sønnen min at det heter klar – ferdig – la – gå», som sant var.

Jeg fikk dermed løpe om igjen, denne gangen helt alene, og fikk beste tid, selv om det ikke er poenget. Det viktige er at far var der og kunne bidra.

Som foreldre har vi slike muligheter hver eneste dag for våre egne og andres barn. Du tenker kanskje at det ikke betyr så mye om du er der på sidelinjen på trening, kamp eller en annen test eller konkurranse hvor dine håpefulle deltar. Sannheten er at det kan være helt avgjørende.

For noen måneder siden skulle 18-åringen vår ha fysikkprøve. Dagen før prøven var han stuptrøtt etter skolen. Han tok en hvil på sofaen, men ble ikke videre opplagt selv etter en times søvn. Sikkert på grunn av tanken på all lesingen han hadde foran seg. Han kom bare ikke i gang.

Heldigvis var jeg hjemme og spurte ham: «Hva om du henter læreboken og så spør jeg deg noen spørsmål fra pensum?» Han nikket, og det viste seg at han kunne mye om emnet. Mer enn han ante.

Mitt bidrag var beskjedent, men nok til å få ham i gang. Han leste engasjert resten av kvelden og deler av natten, full av selvtillit – noe som er en forutsetning for å ta seg over det for mange stupbratte og nesten uoppnåelige fjellet som heter fysikk.

Han gikk glad og forventningsfull til skolen neste dag klar til å gjøre sitt beste. Det er nok for meg. Det krever ingen forkunnskaper å innta den rollen som jeg tok i denne situasjonen.

Det viktigste er at du er der og at barnet ditt ikke må strebe alene med utfordringene. Det skal ofte så lite til for å få dem over kneiken. Andre ganger kan du som forelder gi en helt annen støtte enn barna dine forventer.

Da min søster var midt i tenårene gikk hun på en skole som startet grytidlig. En kveld hun ikke fikk sove, begynte hun å stresse med at hun ikke fikk sove. Da fikk hun i hvert fall ikke sove! Det ble midnatt og i ettiden gikk min far inn til henne. Han hadde hørt at hun lå urolig i sengen.

«Hva er det?», sa han.

«Jeg får ikke sove og jeg skal så tidlig på skolen i morgen. Jeg er så fortvilet!»

«Du trenger ikke gå på skolen i morgen», sa han.

«Hæ?! Trenger jeg ikke?»

«Nei, det behøver du ikke. Slapp av.»

Dermed sovnet hun umiddelbart og gikk på skolen neste dag. Muligheten for at hun ikke måtte gå på skolen var nok til at hun slappet av, og da kom søvnen som hun så gjerne ønsket.

Far var der. Null og én.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg