Velferdsstaten har gitt de mest effektive tiltakene mot fattigdom

Det beste tiltaket mot fattigdom er flere arbeidsplasser for ufaglærte.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Det siste året Gro Harlem Brundtland (Ap) var statsminister, ble det påvist at fattigdommen hadde økt i hennes regjeringstid. Da Bondevik (KrF) kritiserte henne for det, svarte hun at det bare var antallet studenter som hadde økt. Bondevik fikk som statsminister utredet spørsmålet, og det viste seg at fattigdommen hadde økt.

Siden har vi hatt en statlig definisjon av fattigdom i Norge. Den sier at en husholdning er fattig dersom inntekten er under halvparten av median husholdningsinntekt, det vil si den inntekten som deler befolkningen i to like store deler.

I 2018 var fattigdomsgrensen på 160.100 kroner i inntekt etter skatt for en enslig og 432.200 kroner for en husholdning på to voksne og to barn. Det gir en andel fattige i Norge på 5,7 prosent når studentene holdes utenfor.

Statistisk sentralbyrå har tatt i bruk EUs noe høyere fattigdomsmål, under 60 prosent av medianinntekten, og kaller dette for lavinntekt. 11,2 prosent av oss hadde da lavinntekt i 2018. SSB gir også et mer presist mål for fattigdom, lavinntekt i tre etterfølgende år. Da hadde 9,6 prosent en vedvarende lavinntekt i 2017, mer enn 7,9 prosent i 2006.

Barnefattigdommen er spesielt viktig fordi barna lett kan rammes i utviklingen sin. 105.000 barn i alder under 18 år levde i husholdninger med vedvarende lavinntekt i 2018. Vel halvparten av disse barna hadde innvandrerbakgrunn. Blant dem hadde mange et voksent medlem i husholdningen i full jobb. Vedvarende lavinntekt blant barn har økt mer enn den generelle fattigdommen, fra 7,6 prosent i 2006 til 10,7 prosent i 2017.

Siden Bondevik utredet fattigdom, har tiltak mot fattigdom vært et stadig politisk tema. Regjeringenes mantra har hele tiden vært «betalt arbeid». Det hjelper selvfølgelig, men er lett å si så lenge vi har en høy arbeidsløshet etter norske forhold. Både private og offentlige arbeidsgivere foretrekker ofte arbeidsinnvandrere fremfor fattige.

Velferdsstaten har gitt de mest effektive tiltakene mot fattigdom. Gratis utdanning og helsestell er enormt viktig. Å beholde de nåværende trygdene er antakelig det beste tiltaket mot fattigdom som vi kan håpe på i dag.

For fattige barnefamilier har barnetrygden alltid vært viktig. Betydningen falt i mange år fordi politikerne praktisk talt ikke økte satsene fra 1996. Det virket som om de ønsket å la barnetrygden stille forsvinne ut av velferdsstaten. Men i fjor ble barnetrygden økt for første gang. Den var på 11.640 kroner per barn per år og er nå 12.648 kroner, en økning på nesten 9 prosent. Det tyder på at politikerne nå vil gjøre noe som monner mot barnefattigdom.

Mange har villet behovsprøve barnetrygden, men regjeringen holder heldigvis fast på at den skal betales til nesten alle mødre og noen få fedre. Det er en billig ordning og stigmatiserer ingen.

Les også

Mange vestlendinger forteller sine historier om fattigdom. Les dem her.

Andre tiltak mot barnefattigdom er mer sporadiske, men viktige nok. Mange kommuner har innført lavere satser i barnehager og SFO for lavinntektsfamilier og subsidiering av barnas fritidstilbud. For de aller dårligst stilte er det viktigst å øke satsene for kommunal sosialhjelp og statlig bostøtte. Disse støtteordningene er behovsprøvd, og da regnes vanligvis barnetrygden med som inntekt.

Noen kommuner har opphevet denne regelen når det gjelder sosialhjelp, og det betyr støtte til flere familier med barn. Såpass rause bør alle kommuner være overfor de aller vanskeligst stilte barnefamiliene.

Det beste tiltaket mot fattigdom er flere arbeidsplasser for ufaglærte, både vernete og ordinære arbeidsplasser. En rekke regjeringer har etter hvert redusert antallet på slike arbeidsplasser, og de senere årene er store deler av attføringsarbeidet blitt privatisert.

Dette er virkeligheten bak den såkalte «arbeidslinja». Men hvis stat og kommuner vil, kan de skaffe flere arbeidsplasser og gjenopplive attføringen.