Jeg var redd for å «havne på Sandviken», redd for hva arbeidsgiver kom til å si

Vi må være åpne om psykisk helse i arbeidslivet.

Publisert Publisert

ÅPENHET: Til tross for skepsisen min, bestemte jeg meg for å være åpen om problemene og diagnosen, skriver Robert Lohne. Foto: PRIVAT

Debattinnlegg

  • Robert Lohne
    Bergen

Det er viktig at vi nå tar debatten om psykisk helse og åpenhet i arbeidslivet. Arbeidsplassen er kanskje det stedet der mange er mest redd for å være åpen om slike plager, og der det derfor er mest nødvendig med aksept og tilrettelegging.

Statsminister Erna Solberg (H) og andre oppfordrer til åpenhet rundt psykiske lidelser, og oppfordrer særlig menn til å i større grad be om hjelp.

Å være åpen og be om hjelp er bare første steg på veien for psykisk syke. Vi skal leve etterpå, også.

Høsten 2016 ble jeg nesten en av mennene Solberg nevner; de som gir opp uten å ha vært i kontakt med psykisk helsevesen. Det var mange grunner til at jeg en kald novemberdag følte at livet var håpløst, og at jeg ikke orket mer.

I over 20 år hadde jeg levd med, og skjult for alle andre, det som viste seg å være symptomer på en bipolar lidelse. For mange, meg selv inkludert, var det å være psykisk syk forbundet med skam.

Jeg var redd. Redd for hva venner ville tro og tenke, redd for å «havne på Sandviken», redd for hva arbeidsgiver kom til å si, og hva det ville bety for en videre karriere. Å være åpen om dette var for meg utenkelig.

Når det var som mørkest, åpnet det seg likevel et lys. Jeg fikk hjelp og behandling. Til tross for skepsisen min, bestemte jeg meg for å være åpen om problemene og diagnosen, først til familie og nære venner.

Nokså tidlig valgte jeg også å være åpen overfor min leder. Måten han håndterte dette på, gjorde at jeg følte en trygghet. Gradvis åpnet jeg meg for andre kolleger, og til slutt valgte jeg å være åpen med hele selskapet.

Les også

BTs Morten Myksvoll om depresjon: «Møtet med helsevesenet forlenga sjukdomen min»

Mottakelsen har vært positiv. Jeg har blitt møtt med forståelse, omtanke, aksept og respekt. Noen har valgt å selv åpne opp om sine problemer, og gitt uttrykk for at det at en av de mest erfarne i selskapet velger å fortelle om en slik diagnose, gjør det enklere for andre å komme etter. Jeg arbeider som konsulent, og overfor kundene har jeg valgt å informere etter behov.

Åpenheten har hatt flere fordeler. For det første fjerner det en tilleggsbekymring rundt dårlige perioder: Hvordan skal jeg skjule dette?

Videre har det muliggjort en dialog med arbeidsgiver om tilretteleggelse. Psykisk sykdom kommer ofte i grader. Noen ganger er man ikke for dårlig til å jobbe, men ulike symptomer kan gjøre det vanskelig å sitte i åpent landskap, delta på møter eller liknende. Kan man jobbe en halv dag, er det bedre enn å sykmelde seg hele dagen. Det gjør det også lettere å komme tilbake fra sykdom, siden man slipper å late som ingenting har skjedd.

Psykiske lidelser favner mange diagnoser, med ulik grad av funksjonsevne. Åpenhet alene løser ikke alle problemer, og fører ikke til at alle kan stå i jobb. Det er heller ikke slik at åpenhet nødvendigvis er så «enkelt» som det jeg har skissert.

Håpet mitt er at det en dag skal være naturlig å være åpen om psykisk sykdom. Å få til en slik endring vil kreve at arbeidsgivere våger å satse på dem som er åpen om sine utfordringer, slik min arbeidsgiver Karabin har gjort.

I tillegg krever det at vi alle har et åpent syn på psykisk helse, at vi bidrar til å bygge ned stigma om det å være psykisk syk, og ikke minst at vi har like stor respekt for alle, uavhengig av diagnose og funksjonsnivå.

På den måten kan vi bidra til at det blir enklere å søke hjelp, og enklere å ha et så normalt liv som mulig etterpå.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg