Mobilen gir mot under flukten

En ung kvinne fra Kabul ble spurt om hun var sulten. Hun svarte at mobiltelefonen var mest sulten.

REDDET: Vi har lært hvordan flyktningene kommuniserer med familie som ennå befinner seg i hjemlandet, hvordan de forsøker å roe dem ned etter at de selv, livredde, har krysset havet til greske øyer i overfylte gummibåter, skriver Elisabeth Eide. Scanpix

Debattinnlegg

Elisabeth Eide
Professor og medieforsker ved Høgskolen i Oslo og Akershus

I forrige uke ble det kjent at flyktningen Leila Bayat, som var sendt tilbake til Iran, skal ha mottatt 80 piskeslag. Dermed fikk vi nok et eksempel på hvordan norsk flyktningpolitikk utvikler seg mot nye, inhumane høyder.

Tidligere i høst ble det klart at Norge er det landet i Europa som tvangssender flest afghanere tilbake til hjemlandet. Statistikken blir til skryt i politiske kretser, der måltall ser ut til å bety mer enn menneskeskjebner.

I den seinere tid har jeg kartlagt noen slike skjebner sammen med to flyktninger som bor i Norge. Vårt prosjekt var å få vite mer om mennesker underveis til Europa, med spesielt fokus på bruken av moderne telefoner. Flyktningene var fra Afghanistan, Irak og Syria: Familier med barn, enslige kvinner og menn. Mobilhistoriene utvidet seg gradvis til større fortellinger.

Vi har lært hvordan de på reise kommuniserer med familie som ennå befinner seg i hjemlandet, hvordan de forsøker å roe dem ned etter at de selv, livredde, har krysset havet til greske øyer i overfylte gummibåter. De har fortalt om hvordan enkelte, med mobilen i tre lag plast rundt halsen, har måttet ro med hendene da påhengsmotoren kollapset, mens andre måtte bruke klær og sko til å øse en båt som tok inn vann.

Vi fikk del i lykken de har følt hvis de via GPS fant den greske øyen de lette etter – eller veien gjennom Makedonia. Mange lette på google-kart etter veien til grenser som ennå var mulige å krysse. Nye vennskap ble smidd og Facebook-grupper dannet for å hjelpe og veilede medlemmene nordover og vestover.

Les også

Tror du det er mange på flukt nå – vent og se

Vi har ikke minst sett små minnebanker med videoer og stillbilder fra de dramatiske fluktukene. En norsk turist kan ta en billig flytur fra Izmir eller Istanbul på fire timer. Flyktningene brukte flere uker. I mobilenes minnesamlinger finnes selfies fra strender mot en bakgrunn med hauger av skrøpelige oransje flytevester, av grupper som brenner bål for å varme seg, og videoer som dokumenterer angrep fra tyrkisk kystvakt eller trusler fra tysk politi.

En far som reiste alene med sin lille sønn etter å ha mistet kone og to barn i et syrisk bombeangrep, tok vare på bilder der femåringen var lykkelig: Små mellomstasjoner der unge frivillige lekte med de vandrende ungene og fikk dem til å synge og danse. En ung kvinne fra Kabul kom til hjelpestasjonen og ble spurt om hun var sulten. Hun svarte at mobiltelefonen var mest sulten. Ladeproblemene er konstante på slike reiser. Solidariteten som viser seg i en utbredt lånekultur blant de reisende, demper noen ganger ‘sulten’ og gir flyktningene mot til å fortsette.

Mine to medforfattere, en kurder og en afghaner, fortalte om sine fluktopplevelser. Afshin tilbrakte blant annet tretti timer under en lastebil, mens Amin var nær ved å fryse i hjel i en kjølevogn under en transport som varte enda lenger.

Arbeidet har vært en lang læreprosess. Det som er vanskeligere å lære, er hvordan den konstante frykten for å bli tatt, for å drukne, for å gi fingeravtrykk i feil land, for å miste hverandre underveis, preger flyktningene lenge etter at de har nådd frem, en frykt næret av tankene på dem som ble igjen.

Les også

Debatt: Her er flyktningene, Listhaug

Vi møtte og intervjuet et tyvetalls mennesker som hadde overlevd den lange reisen til Norge. Noen heldige skryter av hvor godt de blir mottatt i sine nye hjemkommuner. Andre er her ikke lenger. De er utvist eller har forlatt landet fordi de mistet troen på å få bli. Det gjelder særlig afghanerne, de som har reist lengst, fra landet som har vært lengst i krig.

Tørre statistikker viser hvor mange som omkommer på flukt via Middelhavet, ifølge NTB minst 5000 i 2016. I fjor fikk 99 prosent av de asylsøkende afghanske mennene avslag i Norge. Italia sa nei til tre prosent.

Flere av dem vi møtte, forteller om mishandling under reisen, en betydelig risiko hvis de ikke kunne betale nok til smuglerne. Henvisning til «kyniske menneskesmuglere» er blitt en del av argumentasjonen mot mennesker som kommer hit.

De fleste vi møter har – dessverre – bruk for smuglerne. De har sine hierarkier. Noen er tidligere flyktninger, mennesker som strandet i forsøk på å komme videre. Så starter de kanskje på bunnen, som «smuglermeglere» og verver flyktninger til farefulle overfarter. Der turistene kan betale 100 kroner for en trygg fergebillett mellom Tyrkia og Hellas, må en flyktning ut med mange tusen for en plass i en søkklastet gummibåt. På toppen sitter skruppelløse millionærer som investerer disse blodpengene i hoteller og restauranter.

Motstykket til profitørene er de mange frivillige som forsvarer flyktningene og stiller opp for dem, samtidig som de tidvis risikerer å bli karakterisert som naive. Kanskje er det vel så naivt å tenke seg et strengt inngjerdet Norge i en verden der mer enn 65 millioner er på flukt. Eller er vi egentlig et naivt folkeslag, siden et flertall (54 prosent) av oss ifølge Medborgerpanelet ved UiB ser fordeler – små eller store – med innvandrere som kommer hit, mens bare 30 prosent ser dem som en ulempe, og 16 prosent stiller seg nøytralt.

Les også

Menneskene ingen vil ha

Valgkampen 2017 handlet om nasjonale spørsmål, i liten grad verden. Den sedvanlige «innvandringsdebatten» handlet dermed i liten grad om bakgrunnen for det høye flyktningtallet, eller om hva flyktninger risikerer når de rømmer fra hjemlandet.

Noen spørsmål ser ut til å være utenfor det konvensjonelt aksepterte: Hva betydde Irak-invasjonen i 2003 for dagens flyktningsituasjon, for veksten av IS? Hvilke forhold lever flyktninger under i kaotiske Libya? Ifølge NRK patruljerer nå en militsgruppe langs libyske strender med våpen for å stanse dem som vil reise videre med båt. Den samme militsen har egen interneringsleir, muligens støttet fra Europa. Flyktninger blir truet på livet og presset til å ringe familie eller venner for å skaffe mer penger. Redselsskildringer fra disse leirene når oss i liten grad.

Vårt arbeid med de nyankomne fra Afghanistan, Irak og Syria hadde til hensikt å kartlegge flyktningers moderne kommunikasjonsformer. Men det hadde også et humanistisk perspektiv, idet vi ville dokumentere menneskers overlevelse under flukt.

I DNS’ nye oppsetning av «Det gode mennesket fra Sezuan» lever hovedpersonen i en verden der det ikke er så lett å være bare god. Men det bør fremdeles være enklere å ivareta flere flyktninger her i Norge enn å sende dem tilbake til pisking eller krigens redsler, med sideblikket stivt festet til måltallene.

Eisabeth Eide har sammen med Afshin Ismaeli og Amin Senatorzade skrevet boken «På flukt med mobiltelefon. En dyrebar følgesvenn».

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg