Byrådets Erlend Horn , ruskoordinator Henriette Blattmann og Anette Svae fra Foreningen for human narkotikapolitikk sitt mantra virker å være at de ikke vil sette opp gjerder, ikke jage noen vekk. Det kom frem på nærmiljøgruppemøte på Straxhuset i slutten av april. Med «noen» mener de narkomane. Rusfrie barn og voksne derimot er det ikke så nøye med.

Iselin Ryttvad

Erlend Horn strekker seg så langt at han sier, fritt sitert, at han forstår at situasjonen er uholdbar. Hadde han hatt en løsning på problemet, hadde han løst det med en gang. Men, her kommer det store men'et — endringen i byens rusmiljø må gjøres på en human måte. Det vil si, humant ovenfor narkomane.

Erlend Horn:

Det en fin tanke å være human, dessverre er det i dette tilfellet en ekskluderende filosofi. Vår frihet forsvant i det øyeblikk narkomane fikk fritt spillerom. Lekeplasser, gårdstun og barnehager renskes for sprøyter, blodige bomullsdotter og annet brukerutstyr før ungene kan leke. Unger tør ikke og får heller ikke lov til å oppholde seg ute alene, våger ikke gå alene til skolen. De som ikke har et valg, løper i sikksakk mellom sprøytespisser og narkomane, gjennom undergangen med ranselen på ryggen. Utrygghet, skremmende opplevelser når unger alene eller sammen møter rusede, ustabile mennesker med en sterkt uønsket og hensynsløs atferd, setter spor i barnesinn.

— Blir vanskelig å selge leiligheter

Min sønn har fra barnevognen sett narkomane dra ned buksen og sette skudd rett utenfor hjemmet vårt. Andre forteller om narkomane naboer som gjør ungene livredde med ustabil, uberegnelig og truende atferd.

Selv vi voksne begrenses i vår hverdag. Går omveier, krysser veien, tar flere busser for å slippe å gå igjennom tunnelen ved Straxhuset. Hjem, borettslag og næringsvirksomheter forteller at de rammes av tyveri, hærverk og nedgang i kundemassen. Selv har min sønn og jeg blitt truet av en ruset tyv mens vi var på vei til barnehagen.

Drastisk økning i straff:

Straxhusets ansatte er ikke til stede i miljøet i undergangen, der er det de frivillige organisasjonene som tar ansvar, mens Statens vegvesen har ansvaret for å holde undergangen rydding — så lenge de klarer å få sine ansatte med på laget.

Underlig at ikke Straxhuset og kommunen tar på seg ansvaret og jobber aktivt med Bergens nye Nygårdsparken. Da snakker jeg ikke om de lovede vekterne eller de ekstra bosspannene og containeren som skal settes opp, men å være til stede, med helsepersonell, samtaleterapeuter og støtte med mer i påvente av brukerrom. Hente dem ut, aktivisere dem. Det er ansvarsfraskrivelse, mener jeg.

Undergangen ved Straxhuset kan man trygt definere som et lovløst område. Skulle man derimot forsøke å håndheve loven, sitter protestene løst.