**Einar C. Berntsen skriver** i BT 14. juni: [«Bergen trenger bedre arkitekter»](http://www.bt.no/meninger/debatt/Bergen-trenger-bedre-arkitekter-3613149.html). Det er skivebom.

For det gjør enhver by, alltid. Ethvert samfunn er tjent med bedre arkitekter, på samme måte som det er med bedre leger, infrastruktur og psykologer.

Kulturredaktør i BT, Frode Bjerkestrand , nevner noen systemer i forrige ukes etterlysning av arkitektenes stemme i byromsdiskusjonene, systemer som i verste fall motarbeider ambisiøse, talentfulle arkitekter i Bergen. For de mangler ikke, men altfor mange knekkes etter år med nedfilte ambisjoner.

Knut Folstad, Arkitekt
privat

Bare det å bringe diskusjonen ut i det offentlige rom er en balansekunst mellom etikk og kynisme. Feiltråkk får store konsekvenser. For det har forbauset meg, etter alle årene i København, å komme til Bergen for å se systemene i sving og høre hviskingen i gangene og oppropene rundt kaffeautomaten, for bare å oppleve stillheten ta tak når diskusjonene kommer ut i offentligheten. Hvorfor snakket ingen?

Systemene er i stor grad knyttet opp mot byggherrene. De store, mektige bebyggerne. De som bygger, utbygger og overskygger. Som en direkte videreføring av hanseatisk tid, er de mektige handelsmenn med like mektige vennskap.

Det lukter ikke lenger fisk og pepper fra handelen, men det faller store skygger fra det bebyggede. Det preger bylivet i like stor grad. Og arkitektene, som Bjerkestrand spør etter, har det travelt på hvert sitt kontor. Travelt med å lure samvittighet og ambisjoner inn i profittskjemaene.

For samtidig som Bergen er stor nok til å kunne romme et stort kulturliv, stort nok til å kunne ha en ledende musikkscene, stor nok til å føde et helt kobbel med entreprenører og arkitekter, er ikke byen stor nok til at arkitektene kan gjøre seg til uvenner med en byggherre uten at det får konsekvenser.

Det finnes flere historier. Historier om boikott etter interessesplittelse mellom de to gruppene, om oppsigelser og magre tider for arkitektkontorene. Om arkitekter som er blitt presset til å legge samvittigheten på hyllen og prosjektere bygg med diskutable kvaliteter, men sprekkeferdig av avkastning.

Historiene om boikott handler om dem som snakket byggherrene imot.

For Bergen er stor, men ikke stor nok til at de ikke alle kjenner hverandre. Har man først gjort seg bemerket som en idealist eller en meningsytrer, går ordet fort utbyggerne imellom. De ønsker seg samarbeidsvillige arkitekter. Samarbeidsevne er et kriterium under vurderingen av arkitektkontorene i noen konkurransesammenhenger og med samarbeid, les føyelighet.

Riktignok er arkitektens skjebne kompromisset. Kompromisset mellom oppdragsgivers ønsker, økonomi og arkitektens faglige kompetanse, mellom tettere by og bedre bokvalitet, mellom samvittighet og profitt.

Men så er arkitektene idealister. De ønsker som oftest å bedre både bo— og bykvalitet. Gjøre leilighetene høyere under taket, gi dem balkonger, sørge for et godt inneklima, gjøre det bebyggede vakkert og sørge for at byene blir bedre. Når alle disse motstridende faktorene skal samles er det ikke vanskelig å forstå at kompromissene noen ganger krever en ordentlig kamp.

Etter møtene siver arkitektene ut på gaten, svartkledde og bak de runde brillene, svartøyde av tilbakeholdt raseri etter nikkedukkeseansen på møterommet få minutter tidligere. De kan ikke ta kampen. Når den faglige diskusjonen ender med kontraktsbrudd og oppdragstørke, vil få arkitekter tørre å kjempe den.

For øvrig er det ikke bare arkitektstanden som kjenner den klamme hånden over nakken. Kommunens ansatte kan avslå byggesøknader for siden å få kontrabeskjed fra høyere hold, fra et nivå hvor noen plutselig har sett verdier andre steder enn de første saksbehandlerne som forvirret klør seg i bakhodet mens reguleringsplanene endres. Det er noe illeluktende over den skjeve maktbalansen. Og i et slikt system er kritikken kostbar, for kostbar for mange. Flere småkontorer har betalt dyrt for sitt engasjement for Bergensarkitekturen.

Byutviklingen blir fattig av den manglende offentlige debatten, av den manglende kritikken og diskusjonen. Ikke alle utbyggere lider av det samme samvittighetsløse profittjaget, men de som gjør det, skaper utfordring nok til at det bør diskuteres.

Ambisjonene om en byarkitekt er noe av det som gjør Bergen stor. En offentlig arkitektetat som kan sørge for offentlig diskusjon og sikre et minstemål av byggkvalitet, en koordinator for fremtidens Bergen.

Riktignok, da byarkitektens rolle ble diskutert på Litteraturhuset for godt over en måned siden, uttrykte både Anna Lisa Tryti og BOBs representant noe som kunne oppfattes som et ønske om en svak, rådgivende stilling. Men med oppstyret rundt Bergens nye byport, konferansehotellet, mener jeg det burde stå klart at byarkitekten må gis myndighet. At rollen kan være sterk nok til å gi insentiver til utbyggerne som ønsker å trekke Bergen i riktig retning og samtidig være fanebærer for diskusjonene som altfor lenge kun har vært å høre i gangene på byens arkitektkontorer.

Einar C. Berntsen ønsker kompetanse utenfra, men la oss i første omgang gi plass til ambisjonene blant de talentfulle i byen. Så blir Bergen stor, stor nok.