SIRIN ENGEN

Klima— og miljø Tine Sundtoft hevder i BT 2. oktober at Bellona kommer med udokumenterbare påstander om regjeringens klimamål. Når både statsministeren og klima- og miljøministeren har uttalt til riksmedia at «det blir vanskelig å nå klimamålene innen 2020», samtidig som tidligere lovnader om utbygging av CO2-fangst og -lagring (CCS)-anlegg i Norge ikke finner sted, er det all grunn til å tvile på innholdet i regjeringens klimaambisjoner.Regjeringen må finne tiltak som kutter åtte millioner tonn CO2 innen 2020 om Norge skal oppfylle klimaforliket. Tine Sundtoft visste at Mongstadprosjektet var skrinlagt før de kom i regjering, så Mongstad kan aldri være en unnskyldning for at Norge er på etterskudd i det nasjonale klimaarbeidet.

Lite konkret

I sitt forsøk på å dokumentere regjeringens klimasatsing lister Sundtoft i BT opp en rekke små og store tiltak. Hun sier lite konkret om klimagevinsten av disse tiltakene, og er åpenbart ikke tilhenger av å nevne verken antall tonn eller hvordan disse tiltakene inngår i en helhetlig klimaplan som griper over flere sektorer.

Hvis statsråden virkelig mener at disse tiltakene styrker klimaforliket er det naturlig at hun legger fram forventninger til utslippsreduksjoner fra hvert tiltak, og med tydelighet demonstrerer politisk styring. Uten målbare tiltak blir den påståtte styrkingen av klimaforliket kun politisk retorikk.

Nye 12,75 milliarder kroner til klimateknologifondet for å forske på «fremtidens grønne teknologiløsninger» er bra. Men skal Sundtoft nå klimamålene for 2020 må hun gå i bresjen for en storstilt bruk av klimateknologier vi allerede har tilgjengelig og som beviselig fungerer.

Kun i laboratorium

Det kan til tider virke som om statsråden tror at det grønne skiftet kommer til å skje av seg selv, og at hun som klimaminister kan nøye seg med å sitte på gjerdet, kjøpe seg tid, og vente på at løsninger vil komme av seg selv.

Teknologier som skal ta oss til lavutslippssamfunnet er lite verdt hvis de kun skal testes ut i et laboratorium, og ikke få mulighetene til å og forbedres og skaleres. Derfor er det viktig at regjeringen går foran for kommersiell bruk av klimateknologier og får utrullingen til å skje ennå raskere.

Se til Canada

Vi oppfordrer statsråden til å se til Canada, der det denne uken åpnet Boundary Dam. Dette er verdens første fullskala CO2-fangstanlegg, og canadierne fullførte sin månelanding til kun en brøkdel av prisen av det den påståtte prisen skulle være på Mongstad.

Åpningen i Canada viser at det var manglende politisk styring og vilje, ikke teknologi, som var den utløsende årsaken til skrinleggingen. To nordmenn sto på talerlisten i Canada under åpningen, begge trolig de dyreste festtalene i norsk historie.

Sundtoft lover en kommende nasjonal strategi for fangst og lagring av CO2. Dette haster. Hvis Norge skal ta igjen de tapte klimaåene etter skrinleggingen av klimaprosjektet på Mongstad må denne strategien fra Sundtoft og hennes kollegaer være ambisiøs og konkret.

Statsbudsjettet vil vise

I Norge har vi kunnskapen og kapitalen til å være et foregangsland. I tillegg trenger Norge å styrke fastlandsindustrien. Når statens eget foretak for CO2-håndtering Gassnova konkluderer i en statusrapport at det finnes flere gode fremtidige karbongangstprosjekter her til lands, er det vanskelig å se gode grunner til at regjeringen ikke skal satse tungt på disse prosjektene på hjemmebane.

Vi frykter at problematiseringen av hvorvidt klimaforliket kan oppnås er et tegn om nedskalering av ambisjoner i Norge fram mot 2020. Det eneste som faktisk kan dokumentere det motsatte er innholdet i statsbudsjettet 8. oktober. Det vil vise svart på hvitt hvor Sundtofts ambisjonsnivå ligger.