Et kjærlighetsbrev til høytlesning

DEBATT: Jeg oppnådde en kontakt på et par dager, som det fort kunne tatt et år å bygge opp via psykologsamtaler.

En kveld da yngstemann var nedfor, og vi ikke fikk helt tak på hva det handlet om, så sa han plutselig: Jeg er redd for at dere syns jeg er sånn som han frosken vi leste om i går. Og da var det enkelt både å forstå og trøste, skriver Andrine Bruland.
  • Andrine Bruland
    Psykolog og mor, Bergen
Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over ett år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg har to sønner på 8 og 12 år. Hvis de får velge, så velger de et eller annet på PC eller mobil. Alltid. Og hvis jeg legger bort PC og mobil, og sier at nå er det høytlesning, så sukkes det. Men når vi først er i gang, etter litt mild tvang – da ligger de strak ut, med fjerne blikk, og det er nesten så jeg kan se ørene deres stå i spenn, og se filmen rulle inne i hodene deres.

Når som helst, kan vi stoppe og gjette hva som vil skje videre. Eller bestemme hvilken dialekt den nye karakteren som dukket opp skal ha. Og så ber de meg lese litt til. Og når vi oppsummerer hva som har vært det fineste med en helg, eller en ferie, så trekkes høytlesningen ofte frem.

Høytlesning er ikke bare for barn, også voksne kan lese høyt for hverandre. Jeg skjønner at det føles litt kleint ut i starten – men jeg lover, det vil bære med seg store gevinster, skriver psykolog Andrine Bruland.

Bøker samler mennesker rundt noe felles. Og følelsen av fellesskap er et av grunnbehovene hos oss mennesker. Det motsatte er tomhet.

Bøker kan også være utgangspunkt for samtaler om hva som helst. En kveld da yngstemann var nedfor, og vi ikke fikk helt tak på hva det handlet om, så sa han plutselig: Jeg er redd for at dere syns jeg er sånn som han frosken vi leste om i går. Og da var det enkelt både å forstå og trøste.

Da eldstemann mistet farfaren sin for mange år tilbake, lånte jeg fem svært pedagogiske barnebøker på biblioteket. Den gangen ble det riktignok ikke noen dype samtaler om at bestefar er en stjerne og lyset bortenfor dødens dal og sånn. Han sa kort og greit: «Mamma, hvorfor har du bare lånt bøker om døden denne gangen? Du vet at du bare kan snakke med meg hvis det er noe du lurer på?».

I høst fikk jeg se effekten av høytlesning i arbeidet mitt. Jeg deltok som psykolog på en 2-ukers camp for ungdomsskolegutter. I faggruppen lesing, startet vi med å lese høyt for guttene. Mange av de hadde aldri lest en bok før, og hadde null interesse av det heller.

De foretrakk film, sa de. Det er en film, sa jeg. Du må bare velge en bok som faktisk er spennende. Og så må du lage bildene selv.

Og så fort vi kom inn i handlingen, så kom de spisse ørene og det slørete, innovervendte blikket. Pulsen gikk ned. Og de kom litt tettere sammen i sofaen. Det ble pauser, hvor rus, jenter, foreldre, ferieturer, karakterpress og skoleskytinger ble naturlige samtaletema. På deres initiativ.

Jeg overdriver ikke, når jeg sier at jeg som psykolog oppnådde en kontakt med enkelte av gutta på et par dager, som det fort kunne tatt et år å bygge opp via klassiske psykologsamtaler hver 14. dag.

Høytlesning er heller ikke bare for barn og ungdom. Hvis jeg får velge den ultimate høstkvelden, så er det å sitte innpakket i et pledd, med strikketøy og et glass rødvin, og bli lest høyt for av kjæresten min. En superspennende krim, eller kanskje en skarp og ironisk roman om et forferdelig ekteskap.

Mange menn påstår at de ikke snakker om følelser, og mange kvinner ønsker mer samtaler med partneren sin. Stalltips: Les annethvert kapittel for hverandre i en bok, og tenk høyt sammen om handlingen. Voila!

Jeg minnes også med varme, den dagen vi på barneskolen besøkte et eldrehjem, og leste aviser høyt for dem. Det satte de sånn pris på. Både besøkene i seg selv, men også det å få høre litt om hva som rører seg i verden. Den gangen var jeg så liten, at jeg bare hadde fokus på selve lesingen. Og det var fint å ha noe konkret å gjøre for dem, så det ikke ble et kleint besøk.

Men tenk å gjøre det nå da – tenk de samtalene som kunne komme ut av det! Hva mener en 85-åring egentlig om dressen til Hadia Tajik?

I sommer leste jeg Allis sønn, skrevet av Magnhild Haalke – i 1935. Den rystet meg på så mange måter – også fordi jeg ikke ante at verden liknet sånn på min, for så lenge siden.

Fjerne, gammeldagse mennesker strevde også med bygdedyret, barneoppdragelse, svigerforeldre. Tenk hvor godt kjent man kunne bli med sin egen bestemor eller oldemor, når man slutter å snakke om hvor det gjør vondt i dag, og med utgangspunkt i en slik bok, kan spørre – hvordan var dette da du var småbarnsmor?

Her, kjære leser, har du fått et kjærlighetsbrev til den gamle høytlesningen. Og i og med at du allerede sitter og leser det, så er kanskje ikke veien til en bok eller en papiravis så lang for deg. Jeg ønsker meg at du tenker gjennom hvem du kan dele en leseropplevelse med, og tester det ut. Jeg skjønner at det føles litt kleint ut i starten – men jeg lover, det vil bære med seg store gevinster.

Publisert
  1. Roman
  2. Følelser
  3. Bok
  4. Kjærlighetsbrev

Les mer om dette temaet

  1. BTs anmeldere tror på en sterk, vestlandsk bokhøst

  2. På jakt etter lesestoff? Her er tre anbefalinger.

  3. – Det er historisk krim av ypperste klasse

  4. På skolen følte han seg dum. Høytlesning var det verste Tobias Santelmann visste.

BT anbefaler

– Nå går mange glipp av Kurt Nilsens jule­konserter i Bergen

– Dette er dramatisk, sier Frank Nes i Bergen Live.

LES SAKEN