Jeg håper de kliner i buskene

Det er grenser for hvor sure vi kan bli over at unge oppfører seg som unge.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Det er et paradoks når mediene gjentatte ganger melder om psykisk uhelse og ensomhet hos unge under pandemien og samtidig slår opp i feite overskrifter når de samme psyke og asosiale fester og drikker i parkene.

Jeg sier ikke at jeg ikke forstår naboer som opplever urinering og bråk i hagen sine, eller at det ikke er et problem at bosset flyter på uteområdene, men det får da være grenser for hvor sure vi skal bli?

Det kan lett tilrettelegges for at ungdommer kan samles ute. Sett opp portable dasser, flere bosspann, flere griller, sett inn ekstra mannskap, politi og mer rydding. Eller testing der og da, for den saks skyld.

Prinsipielt skjønner vi jo at en i utgangspunktet ikke skal samles, men herregud, det er unge folk det er snakk om.

Å lage egne minifestivaler er vel en bra ting? Mange er lei nå, og det er vår. Yre ungdommer er normalt for årstiden.

Jeg håper de kliner i buskene, at de forteller hemmeligheter til folk de aldri skal møte igjen, at noen møter akkurat den, at en annen blir kvitt idioten de har vært sammen med for lenge, og at de alle kommer seg gjennom denne tiden med minner som ikke bare handler om isolasjon, ensomhet, nettundervisning og frykt for å bli syke.

At ungdommer ter seg som nettopp det, er et godt tegn for oss alle, det gir håp om en lysere fremtid og at verden går fremover, tross alt.