Er dette hverdagsrasisme? Tja …

«Hvor er du fra?» er jo uskylden selv, men kan i rette kontekst sees som en liten kinaputt av en brannfakkel.

Det er lov å tenke seg om før man sier noe, men det er også lov å la rasismeknappen være, skriver Anniken Westtorp.
  • Anniken Westtorp
    Senior kommunikasjonsrådgiver i Lånekassen
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

«Ching Chong Kinamann
«Du snakker jo nesten perfekt norsk!»
«Hvor er du fra?»

Den første kommentaren fikk jeg som barn, de to siste som voksen. Hvorfor trekker jeg frem disse kommentarene?

Som adoptert fra Sør-Korea til en liten bygd på Østlandet på 80-tallet skilte jeg meg ut. Likevel var det ikke mange som kommenterte utseende mitt, selv om noen bemerkninger kom nå og da.

I voksen alder ble jeg møtt av en velvillighet jeg ikke var forberedt på: Den eldre damen som handlet i butikken jeg jobbet i som student, ville nok bare være hyggelig da hun, etter å ha blitt ekspedert av meg, kommenterte: «Du snakker jo nesten perfekt norsk!»

«Hvor er du fra?» er jo uskylden selv, men kan i rette kontekst sees som en liten kinaputt av en brannfakkel.

Hvem har vel ikke stilt – og fått – dette spørsmålet? Tvisten ligger i hva avsenderen egentlig mener med spørsmålet, eller hva mottakeren legger i det.

For min egen del svarer jeg ofte Sør-Korea på dette spørsmålet, selv om avsenderen kanskje mente hvor i Norge jeg er fra. Erfaringsmessig vet jeg jo at det er opprinnelseslandet mitt mange egentlig lurer på. Og det synes jeg må være et legitimt motiv for spørsmålet.

Er eksemplene over hverdagsrasisme? Tja.

Barn kan være slemme. Men de har fått holdningene og ordene sine fra et sted: noen voksne.

Vi prøver å være hyggelige medmennesker, men tenker kanskje ikke alltid over hva bemerkningen faktisk kan signalisere.

Noen kan bli støtt over at du stiller verdens mest vanlige spørsmål. Eller du kan bli overrumplet over svaret som kommer, fordi du ikke tenkte over at spørsmålet kan tolkes på DEN måten.

La oss fortsette å være gode medmennesker for hverandre!

Men det er lov å tenke seg om.

Og det er lov å tolke det meste i beste mening, og ikke trykke på rasisme-alarmen ved hver minste mistanke, eller ved en klønete formulering.

Balansen er ofte hårfin – for begge tilfeller.

Hva tenker du? Synes du dette er vanskelig å snakke om? Er du bevisst på eget språk i møte med ulike kollegaer og andre du snakker med i løpet av en dag?

Innlegget ble først publisert på LinkedIn.

Publisert: