Jeg hater kjendis-TV

Dessverre dyrker mediene kjendiser, og den jevne nordmann får aldri nok.

«Skal vi danse» på TV 2 er et av de mange TV-programmene innsenderen reagerer på. På bildet er blant annet danseparene Morten Hegseth Riiber og Mai Mentzoni, samt Trude Drevland og Glenn Jensen.
  • Christian Silseth
    Askøy
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Kjendis var i sin tid noe man måtte gjøre seg fortjent til å bli – og forbli. Og slo du gjennom som artist, for eksempel, så var du «artisten» til du avgikk med døden. I dag er det ikke sånn.

Blir du kjent i dag, spiller det ingen rolle hva du slår gjennom som. Den norske kjendis-runkeringen vil forbarme seg over deg og gi deg en plass i sirkelen. De vil overøse deg med kjærlighet – helt til det tyter ut av ørene på ditt eget oppblåste selvbilde. Og talentet ditt? Drit i det, og ta på deg disse danseskoene!

Den norske kjendis-runkeringen kjenner du nok til. Det er en rekke TV-programmer, ledet av en eller flere kjendiser som lar en eller flere andre kjendiser skinne. Du har kanskje hørt om noen av dem? «Skal vi danse», «Brille», «Norges nye megahit», «Nytt på nytt», «Forræder», «Huskestue», «Alltid beredt», «Kompani Lauritzen», «Stjernekamp», «Kåss til kvelds», «Lindmo», «Kongen befaler», «Farmen kjendis» og «71° nord kjendis», for å nevne noen få.

Kjendiser er som insekter – enkelte mer plagsomme enn andre, mener Christian Silseth.

Alle er de Kjendis-Norges egne klakører. Deres eneste funksjon, kan det virke som, er å trampeklappe kjendiser inn og ut av manesjen, mens kjendiskåte nordmenn venter på å få penetrert hverdagsboblen av sin yndlings neste opptreden. En opptreden som sannsynligvis ikke er relatert til hvorfor kjendisen ble kjendis i utgangspunktet.

Kjendiser er som insekter. De tiltrekkes av kunstig lys og surrer rundt i vår private sfære, tilsynelatende uten mål og mening – enkelte mer plagsomme enn andre. De gir ut forutsigbare låter og overflødige bøker, hoster opp nye kjendiskonsepter eller deler tårevåte fortellinger om psykisk lidelse. Sistnevnte vil automatisk utløse varm hyllest for å gi mental helse et ansikt.

Slik holder kjendisene seg aktuelle. Og så lenge noen betaler for gildet og tjenester gjengjeldes, kastes ingen ut. I så måte er kjendisverdenen sær. Den sverger til gjenbruk langt over utløpsdato – stikk i strid med bruk-og-kast-samfunnet for øvrig.

Den verste sorten kjendis-TV er etter min mening «Maskorama». Her er kjendisene på sitt mest narsissistiske og humrer bak masken når dommerpanelet, bestående av kjendiser (overraskelse!), gjetter på hvem som skjuler seg i det overdådige, latterlige kostymet. Klimaks oppnås når publikum unisont skriker «av med masken», og kjendisen endelig kan utløse spenningen som har bygget seg opp over flere akter. Ja, det er meg! Meg, dere!

Men, hva skal man gjøre uten kjendiser, spør du. Hvem skal fylle de utallige timene med sendetid? Hva skal erstatte overflødige selvhjelpsbøker, meningsløse kleskolleksjoner og forutsigbare låter? Svaret er enkelt. Du!

Din historie er god. Du har faktisk levd et interessant liv. Du er morsom, og du har unik kunnskap. Men viktigst av alt: Du leverer «varene» og forsvinner tilbake i mengden. Du har ikke en sykelig trang til å bli sett. Du lengter ikke etter sjelløs applaus og falske smil. Du higer ikke etter en plass i ringen. Du tar dine «15 minutes of fame» og lar det bli med det.

Takk for meg.

Publisert: