Tre grunner til at du bør være urolig

Det er vanskelig å vinne velgere som allerede har det bra. Men festen kan brått ta slutt.

Publisert: Publisert:

VALGKAMPSAK: Fremtiden er en vanskelig valgkampsak. For vi har det jo så bra. Foto: Braastad, Audun / NTB scanpix

Debattinnlegg

Sigrun Gjerløw Aasland
Fagsjef Tankesmien Agenda

Ifølge psykologien er vi mennesker fra naturens side dårlig rustet til å planlegge langsiktig. Preferansen for litt nå, heller enn mer neste år, ga mening i et brutalt steinaldersamfunn der ingen visste om de ville leve i morgen eller hvem man kunne stole på.

Heldigvis har vi utviklet oss litt siden den gang. Men fremtiden er like fullt en vanskelig valgkampsak. For vi har det jo så bra. FN sier vi er best i verden. Og optimismen er på vei tilbake, ifølge Finans Norges årlige Forventningsbarometer. Forbrukere i alle deler av landet har fått tilbake troen på at Norge går mot lysere økonomiske tider. Antakelig har vi det bedre enn noe folk noen gang har hatt i verdenshistorien. Folk i Norge har tillit til myndigheten, velferdstjenester og til hverandre. Kan det vare?

Les også

Debattstarter Jette Christensen: Når sluttet vi å tenke på fellesskapet?

Ifølge Regjeringens egne perspektivmelding vil lavere oljeinntekter og flere eldre legge stort press på offentlige budsjetter i fremtiden. Skal vi sikre fremtidens vekst og velferd, må vi begynne nå. Men hvorfor har vi sluttet å tenke på fremtiden, spør Jette Christensen i en kronikk i Bergens Tidende. Og får svar fra både Fremskrittspartiet og Høyre om at det går bra i Norge nå og at alle kan ta det helt rolig.

Det er vanskelig, nesten umulig, å skulle vinne velgere som har det så bra som oss.

Sigrun Gjerløw Aasland er Fagsjef i Tankesmien Agenda.

Krisen i norsk økonomi er over. Slutt å male fanden på veggen, sier regjeringspartiene da. Men her er tre grunner til at du likevel bør være urolig:

1. Den første er alle dem som ikke er i jobb. Den største inntekten på statsbudsjettet – nå og i fremtiden – er jo ikke olje, det er arbeid. Vi har i dag lavere sysselsetting enn på nærmere tyve år. Flere enn 700 000 mennesker i arbeidsfør alder får penger til livsopphold fra Nav, og nesten 400 000 er helt uten jobb. Hva verre er: en økende andel av dem som ikke jobber er unge mennesker som risikerer å leve et helt liv utenfor arbeidsmarkedet.

Det er lett å forstå at hvis en stor andel av befolkningen blir stående utenfor arbeidslivet, får vi ikke nok inntekter til å betale for fremtidens velferdsoppgaver. Og det er ikke tilfeldig hvem som havner utenfor. Barn som tilhører familier med lav utdanning og inntekt, vil i større grad tilhøre lavere inntektsklasser som voksne sammenlignet med andre barn. Uførhet går også i arv. Det er de laveste utdannings- og inntektsgruppene som står nærmest kanten av arbeidslivet. Og vi gjør altfor lite for å integrere innvandrere i varige jobber. I Forventningsbarometeret er det én gruppe om er mindre optimistiske enn resten: De som kun har grunnskole rapporterer en betydelig lavere grad av optimisme enn de med høyere utdanning. De har da også mindre grunn til å tro på fremtiden.

Les også

Erik Skutle i samme debatt: Når sluttet vi å bry oss om tallene?

2. Den andre grunnen til uro er at forskjellene i Norge øker. Det er fristende å blåse av debatten om ulikhet. Vi har det så bra, det sier alle! Vi er blant verdens likeste land, og alt snakket om forskjeller er bare skremmebilder, vil mange fortelle deg. Men hvordan vi enn snur og vender på det: ulikhet i Norge har økt. Jevnt og trutt siden slutten av åttitallet. Inntektsforskjellene har vokst og andelen personer med relativ lavinntekt er økende. Halvparten av all formue i Norge eies i dag av de ti prosent rikeste. Av Norges 100 rikeste har 77 arvet sin formue, og andelen som arver store penger stiger raskt. Hvis ulikhetene i Norden utvikler seg slik de har gjort siden 1990, vil vi i 2030 ha ulikhet som dagens Frankrike. Der står de ti prosent rikeste for en tredjedel av inntektene.

En studie fra Senter for lønnsdannelse viser at de ti prosent lavest lønte i privat sektor har nærmest ikke hatt reallønnsvekst siden 2008. Hva er problemet med det? Ulikhet er ikke bare urettferdig, det er også hemmende for vekst, det har blant annet OECD og IMF slått fast. Større forskjeller svekker tilliten i samfunnet vårt, den som gjør økonomien effektiv og avstandene mellom makt og befolkning små. Økt ulikhet kan dessuten skyve flere utfor kanten av arbeidsmarkedet. Det blir dyrt for alle. Kampen mot økende forskjeller må kjempes på flere arenaer: folkehelse, barnehager, språkopplæring, skole, boligpolitikk, arbeidslivsreguleringer – og skatt. Forskning viser at jo tidligere vi investerer i folk, jo mer lønnsomme blir de for samfunnet.

Les også

Terje Søviknes og Helge André Njåstad i samme debatt: Våre statsråder er best i klassen.

3. Den tredje uroen er sparepengene våre. De siste årene har oljepengebruken økt dramatisk. Det er hyggelig å drive valgkamp for en regjering som nesten ikke har kuttet noen ting. I en regjering som knaker i flere ledd har det forståelig nok vært vanskelig for Erna Solberg å bremse utgiftene. Både hun og kollega Siv Jensen har lovet skattekutt, og det er Ernas kjernevelgere som har fått gleden av disse. Kutt i formuesskatten øker ulikhetene isolert sett, og reduserer fellesskapets inntekter. Og det er dessverre lite som tyder på, slik Høyres Eirik Skutle påstår, at disse skattekuttene har redusert ledigheten. Svært mange går dessuten rett fra ledighet til uføretrygd.

Hvis man vil bruke skattekutt til å stimulere vekst, vil antakelig lavere inntektsskatt til de lavest lønte har langt større effekt, har Knut Røed påpekt. Det er disse som øker sitt forbruk når de får mer å rutte med. Men kutt i formuesskatten har vært høyere prioritert av sittende regjering, selv når de går på tvers av økonomenes råd. Sammen med skattekutt har dessuten Frp lovet sine velgere mange dyre veier. Og det ble dessuten vanskelig å få nødvendig støtte fra sentrumspartiene til å kutte i trygd til de som har minst eller i bistand til dem som har enda mindre. Så da gjorde de ikke det heller. Og pengebruken økte.

Folk har tro på nåtiden. Og det er sant at det er mye som går bra. Ennå. Men hvis vi ikke klarer å redusere utenforskap og forskjeller og samtidig trappe ned på oljepengebruken, da blir det lite igjen til dem som kommer etter oss.

Det er en utakknemlig oppgave å skulle være engstelsens budbærer. Men det er også det eneste ansvarlige.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg