Frykt gjør oss ikke til bedre behandlere

DEBATT: Frykten for å miste en pasient har jeg hatt siden jeg ble ferdig utdannet.

SELVMORDSTANKER: Veldig mange av de jeg møter er livredde for sine egne selvmordstanker. Blir det bedre om jeg også er det, skriver psykolog Thale Wanvik Eggen Foto: Privat

  • Thale Wanvik Eggen
    Psykolog og medmenneske
Publisert:

NRK har de siste dagene publisert flere artikler der de beskriver «alvorlige lovbrudd» begått av behandlerstanden i psykisk helse i forbindelse med selvmord. Jeg er personlig enig i at vi selvfølgelig har stort forbedringspotensiale når det gjelder både vurdering og behandling av suicidalitet.

Samtidig er jeg redd for at denne type journalistikk vil oppnå det totalt motsatte av en potensiell forbedring. Da jeg begynte å lese artikkelen, ble jeg allerede etter linje tre slått av redsel, tristhet og motløshet. Redselen primært knyttet til hvordan jeg i fremtiden også kan stå i fare for å gjøre en såkalt «feilvurdering».

Frykten for å miste en pasient har jeg hatt siden jeg ble ferdig utdannet, og den tenker jeg de fleste behandlere bør kunne kjenne på. Samtidig er jeg skråsikker på at den samme frykten (hvis den blir for stor), i tillegg til en økende frykt for å måtte stå personlig ansvarlig ved eventuelle «feilvurderinger», vil gjøre meg til en mye dårligere behandler.

Les også

Jeg er lege. Jeg gjør feil.

De siste års mediedekning har (med god støtte fra vår helseminister) slik jeg ser det, skapt et paradoks der det ønskes mindre tvangsbruk, samtidig som det snakkes om nullvisjon for selvmord. Disse to samlet virker for meg som et umulig prosjekt.

Med for mye frykt i behandlerstanden er jeg redd for at antall innleggelser vil øke, der en innleggelse (som for mange oppleves som en svært belastende inngripen i deres liv) brukes som et forebyggende tiltak.

Når jeg i møte med nye bekjentskaper forteller at jeg for tiden jobber med ungdommer med gjentatt selvskading og selvmordsatferd, pleier de fleste å uttrykke at det høres forferdelig vanskelig ut. Og det må jeg helt ærlig innrømme at det også er til tider.

Jeg må daglig gjøre vurderinger om hvilke tiltak som vil være mest nyttig for mine pasienter. Den vurderingen baserer jeg blant annet på den generelle kunnskapen jeg har om selvmordsrisiko, behandling av suicidalatferd på gruppenivå, i tillegg til kjennskapen jeg har til den aktuelle pasienten og dennes livssituasjon. Men jeg kan dessverre ikke se inn i pasientens fremtid, så basert på dette har mine vurderinger alltid en stor feilmargin.

Jeg er absolutt enig i at vi har forbedringspotensial innen psykisk helse. Men jeg tror ikke at det skjer ved å skape mer frykt i behandlerstanden. Vi må tørre å være der for pasientene våre. Tørre å være trygge, stabile medmennesker som viser at vi bryr oss. Vi er der og lytter, og vi må tørre å utforske hvordan nettopp selvskadingen og selvmordstankene er for personen vi snakker med.

Veldig mange av dem jeg møter er livredde for sine egne selvmordstanker. Blir det bedre om jeg også er det?