Barna som ikke kan bo hjemme

Det finnes barn og unge som har utviklet så omfattende vansker at biologisk hjem eller fosterhjem ikke er et forsvarlig alternativ.

GROV SVIKT: «Ida» (16), kjent som «Glassjenta», satte fyr på barnevernsinstitusjonen hun bodde på i Øygarden utenfor Bergen. Et tragisk eksempel på grov svikt i både barnevern og psykisk helsevern, skriver Geir Kjell Andersland. Jarle Aasland

Debattinnlegg

Geir Kjell Andersland
Tidligere fylkesnemndsleder og tidligere regiondirektør i Bufetat

«Glassjenta-saken» er et tragisk eksempel på grov svikt i både barnevern og psykisk helsevern. Ida, som hun kalles, ble flyttet fra institusjon til institusjon av barnevernet i fylkene Hordaland, Troms og Rogaland i årene 2014-2016. Hun ble utsatt for tvang i institusjonene 87 ganger. Hun begikk 40 selvmordsforsøk. I en felles tilsynsrapport fra de tre fylkesmannsembetene ble det rettet nådeløs kritikk mot barnevern, Bup og flere barneverninstitusjoner.

Geir Kjell Andersland. Rune Sævig

Idas opplevelser fører tankene til barnevernets historie og skolehjemmene. De fremstår i dag som en skamplett på Norges sosialhistorie, skjønt intensjonene var gode. Da Stortinget vedtok «Lov om Behandling av forsømte børn» i 1896, iverksatt fra 1900, ble Norge en pioner innen barneomsorg.

Vergerådsloven, som loven ble kalt, var verdens første barnevernlov. Det offentlige overtok ansvaret for barn som var uten omsorg, led under omsorgssvikt eller som viste dårlig oppførsel.

Skolehjemmene var selve kongstanken, og vergerådet ble det nye beslutningsorganet. Skolehjemmenes formål var å virke som «Oppdragelsesanstalt for forsømte Gutter». De skulle få «passende Undervisning og Arbeide».

I 1907 kom romanen «Under loven». Den skildret virkeligheten på skolehjemmet Bastøy: Guttene ble skamslått, innelåst og lenket fast i mørke kott. Romanen viste seg å være en fortelling fra virkeligheten, skrevet av en tidligere lærer og bestyrer på Bastøy.

Stortingets sosialkomité med Johan Castberg i spissen, dro på befaring til skolehjemmene Bastøy og Toftes Gave i Mjøsa. Komiteen fikk sjokkartede møter.

Les også

Da det skar seg i fosterhjemmet, åpnet fotballtreneren hjemmet sitt

Men de ansvarlige ved skolehjemmene nektet å innse at noe var galt. Saken ble trenert av departementet og regjeringen, som helst ville dysse saken ned.

I 1938 kom boken «De Vergeløse «av Gabriel Scott. Den beskrev tilstandene på gården Flugum, hvor Vergerådet plasserte gutter, til forveksling lik de redselsfulle forholdene omtalt i «Under loven».

De horrible forholdene ble igjen bekreftet i boken «Jeg var en Bastøygutt» av Olaf Haande. Boken kom så sent som i 1952.

I boken «Djevleøya i Oslofjorden» (2000), skriver Yngvar Ustvedt om virkeligheten på Bastøy: «…en tilnærmet fengselstilværelse med overfylte sovesaler, elendig kost og de mest uhyrlige avstraffelsesmetoder, der pisking så blodet rant var dagligdags kost for de mest bagatellmessige forseelser».

Skolehjemmene havnet på sosialhistoriens skraphaug. Men så vidt jeg vet, har ingen av de ansvarlige stått til ansvar for at barn i Norge i 50 år ble utsatt for overgrep, tortur og vold i offentlige institusjoner etter myndighetenes avgjørelse.

Hvorfor har ikke disse barna fått en offisiell og tydelig unnskyldning av våre myndigheter, slik andre grupper etter hvert har fått?

Barneverninstitusjonenes fortid er svart, hva så med nåtiden?

Forskning fra NTNU i 2015 viser at 76 prosent av barn i barneverninstitusjoner har psykiske lidelser. Bare 38 prosent oppgir at de hadde fått psykiatrisk hjelp fra spesialisthelsetjenesten. Mange av barna har sammensatte problemer i form av alvorlige atferdsforstyrrelser, angst og depresjon.

I sin tid foreslo Flatø-utvalget (NOU 2009: 22) at fylkesnemndene skulle få kompetanse til å plassere barn med alvorlige og sammensatte atferdsvansker i egnede institusjoner innen psykisk helsevern fremfor i barneverninstitusjoner med mangelfull kompetanse.

Forslaget om å utvide fylkesnemndenes rettslige kompetanse ble dessverre stanset av psykiatriens hellige asylsuverenitet, som trumfet hensynet til de barna og unge som sliter aller mest.

I løpet av 2019 skal det omsider etableres to fellesinstitusjoner for psykiatri og barnevern, i tråd med Flatø-utvalgets forslag. Det blir forhåpentligvis epokegjørende erfaringer.

Les også

Jeg er en barnevernskriger

Hovedregelen i norsk barnevernrett er at for de fleste barn er det best å vokse opp i egen familie. Dette er også det rådende prinsipp internasjonalt. Men det finnes barn og unge som har utviklet så omfattende vansker og utfordringer at familiebaserte løsninger, det være seg biologisk hjem eller fosterhjem, ikke er noe forsvarlig alternativ. De trenger gode institusjoner.

Omsorgspersonene i en institusjon utgjør en stor gruppe. Voksne jobber på skift, og ansatte byttes ut. Barna må forholde seg til mange skiftende omsorgspersoner, også skiftende regler og praksis.

Forsker Guro Ulset ved Regionalt Kunnskapssenter Midt Norge for barn og unge har nylig foretatt feltstudier om dette, presentert i Tidsskriftet Norges Barnevern (2-3 2018). Hennes studier bekrefter at mange unge i institusjonene sliter med trygghet og trivsel, og at flere er misfornøyd med omsorgsmiljøet på grunn av alle foreandringene.

https://cms.schibsted.media/workbench/0E8wx6;newsroom=bt Bekymringen gjelder manglende fagkompetanse overfor barn med sammensatte og psykiske vansker, manglende omsorgskompetanse når barn forverrer sine rusproblemer under institusjonsoppholdet eller stadig er på rømmen, mange akuttvedtak under institusjonens omsorgsansvar, lite tydelig dokumentasjon av hva som virker, og bekymring for manglende skreddersydde tiltak for det enkelte barn.

Uavhengig av politisk uenighet om kommersielle aktørers plass på institusjonsfeltet, kan det ikke være noen forskjell på kravene til faglig kompetanse i offentlige eller privatdrevne tiltak. Faglig kvalitet og svikt i barneverninstitusjoner, uansett eierforhold og organisasjonsform, må institusjonene bære hovedansvaret for.

Fylkesnemndene som fatter vedtak om å plassere ungdom i institusjonene mot deres vilje, trenger et bedre beslutningsgrunnlag ved alternative forslag til plasseringssteder, og tilbakemeldinger om hvordan plasseringer har virket. Det er også behov for mer forskning om hvordan en barneverninstitusjon best skal lykkes.

Og så må de politiske myndigheter bry seg mer om institusjonsbarnevernet, lytte mer til faglige råd og bevilge mer ressurser. Det er god familiepolitikk og god samfunnsøkonomi.