Selv om vi er omgitt av masse frodig natur, og selv om vi har hage eller balkong, spiller parkene en viktig rolle i folks hverdagsliv. Her har mange sin lille morgentur på vei til jobben, en stund i solen, eller en pause fra kontorlivet. Noen kommer bare for å sitte på en benk og se på livet eller mate fuglene. Parker er bra for helsen vår, de senker blodtrykket, løfter humøret, får oss i bevegelse.

Karen Holst
Privat

Folk flytter oftere enn før, og flere og flere bor tett sammen i større byer. Når våre sosiale nettverk endres, trenger vi gode parker for å senke stresset ved disse livsendringene, og som sosiale arenaer der vi kan treffe andre. Det er det ikke gode nok rammer for å oppnå slik det er nå.

Parkene er møtesteder for naboer, politiske meningsfeller, konserter, demonstrasjoner og feiringer, og et sted å følge med på livets gang. Og de er gratis og åpen for alle, både hipstere, ensomme eldre, tiggere, rusmisbrukere, akademikere, småbarnsforeldre, rølpete ungdom og fiffen.

Parker og bytrær er viktige også fordi de forsinker nedbør på sin ferd mot laveste punkt, som ofte viser seg å ikke være et tilstrekkelig avløp. De binder store mengder CO₂, og de er bolig for en mengde insekter, dyr, små planter, sopp og lav som mange av oss ikke er klar over at vi trenger. De spiller en viktig rolle i det store kretsløpet.

For at mennesker skal ha glede av en park, må plasseringen av vekstene være gjennomtenkt. Her må være åpne og lukkede rom av ulik størrelse. På sin vandring bør man passere grønne, lave dekker, frodige busker og trær med fri sikt mellom stammene. Man bør kunne velge å gå der «alle» går for å se og bli sett, eller å velge en fredeligere sti dersom man føler for det.

Ofte stilles det krav om at en landskapsarkitekt skal utforme parkene, men det alene er ikke nok til å sikre god nok kvalitet. Det finnes en rekke forutsetninger landskapsarkitekten må ta hensyn til, og flere av disse kan gå på bekostning av kvalitet. Noen ganger kan det grønne området komme i grensen av flere utbyggingsplaner med forskjellige utbyggere, som blir ferdig til ulik tid.

Den offentlige forvaltningen sliter med minimale driftsbudsjetter. Plener klippes sjeldnere enn før, busker og trær beskjæres i mindre grad, dekker repareres sjeldnere, og belysningen i parkene er ikke alltid som man kunne ønske seg. Parkene i bykjernen prioriteres, mens bydelsparkene får færre kroner.

Vilkårene for nye parker er kanskje enda vanskeligere. Ofte ligger det så mye kabler, rør og ledninger eller parkeringskjellere i bakken at det ikke er nok plass og trygt å sette ned trær. Noen ganger fremstår parkene bare som mellomrom mellom bygg, undersolt og med evig trekk.

Eller, det blir aldri egentlig snakk om en park eller et grøntområder. Det handler bare om å rydde opp etter seg slik at det ser ordentlig ut der man har sprengt eller hatt riggeplass under arbeidene.

Skal vi sikre vakre parker, må visjonen være at de skal være vakre kulturuttrykk for vårt inkluderende og demokratiske byliv. Parkene trenger plass, både blant bygninger og veier over bakken, og de må ha gode forhold for sunn jord og røtter under bakken. Disse områdene skal ikke brukes som arealreserver, der man kan plassere parkeringsplasser, søppeldunker, busstopp eller midlertidige skoler.

Til slutt må visjonen anerkjenne at vakre parker har råd til å bli vedlikeholdt slik at de fungerer etter hensikten: Fri for søppel og med nok nyklippet gress som man kan legge seg på når solen skinner en halvtime.