Det er ikke synd på oss som gjør ting alene

Jeg bestemte meg for mange år siden at hvis jeg ville noe, skulle jeg ikke la meg hindre av å gjøre det alene.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

For litt siden var jeg og så den fantastiske filmen «Everything, everywhere, all at once» med en kompis. Den kan for øvrig anbefales. Før filmen fikk jeg en melding av en bekjent, «Står til?» «Jo, det går fint. Skal på kino og på nattevakt etterpå.»

Deretter spørsmålet: «Bruker du å gå alene?» Jeg skrev at jeg pleier stort sett å gå sammen med noen, men det hender jeg går alene også. Det spørs litt hvor spontant det er, og hva jeg skal se, men jeg går mer på konserter alene.

Deretter skrev vedkommende: «Bra gjort. Jeg liker å dele opplevelsen. Går aldri alene». Jeg skrev tilbake at det er ikke alltid jeg har noen jeg kan gå med, og som vil se eller gjøre akkurat det samme som meg, så da går jeg heller alene, i stedet for å gå glipp av noe. Jeg skrev ikke det, men det hender jeg liker å gå alene. Videre i samtalen skrev personen at han syntes jeg var tøff som gikk alene.

Jeg kan ikke for det, men jeg ble litt provosert. Det er sikkert bare godt ment, men hvorfor skal det være tøft å gå alene? Hva er det vi er så redd for? At folk skal tro vi er ensomme, og ikke har noen å gå med? Hvorfor skal det føles skamfullt å gjøre noe alene, hvis man faktisk har lyst?

Jeg leste for kort tid siden at over en million nordmenn bor alene. Hvorfor skal det være så skamfullt å vise det? At vi er alene? Og om noen er ensom, hvorfor skal det være en skam? Hvordan kan man få bukt med ensomhet, hvis man aldri våger å vise det? Og selv om du er alene, trenger man å være ensom?

Ja, det kan være fint å gå med noen. Det kan være fint å dele opplevelsen med noen, men det føler jeg at jeg også gjør om jeg går alene. Det er jo mange andre i en sal, som oftest, og jeg ser reaksjonene, stemningen, forventningen, og noen ganger følelsesutbruddene til sidemannen.

Da jeg var på konsert med Kari Bremnes i fjor, snakket jeg med sidemannen. Han spurte om jeg hadde vært på konsert med henne før, og hvor jeg kom fra. Han gikk visst med konen og et par andre, tror jeg, men mulig han fikk mer ut av å snakke med meg da. Ikke vet jeg. Men det gjorde i hvert fall at ikke jeg følte meg alene.

Les også

Historien om Even – og alle oss andre

Da jeg var på konsert med Sigvart Dagsland alene, snakket jeg også med hun som satt ved siden av. Hun spurte om jeg visste hva solisten som sang sammen med henne het, men det visste jeg ikke. Etter at jeg hadde vært på konsert med Bjørn Tomren alene, traff jeg igjen en gammel bekjent etter konserten, og vi hadde en hyggelig samtale.

Men etter tre konserter alene begynte jeg å kjenne på ensomheten, og jeg følte meg litt ensom da jeg var på konsert med Kristian Kristensen alene på Verftet. Akkurat da var jeg litt redd for at folk skulle se at jeg var alene. Men etter flere glass vin sang jeg med av full hals, og glemte at jeg var alene.

Det skal innrømmes at det er ikke alltid det er like kjekt å gå alene, men jeg gjør det likevel, for jeg vil ikke gå glipp av opplevelsene. Hvis det er noe jeg vil, bestiller jeg billett, men det er alltid hyggelig hvis noen vil bli med.

Jeg bestemte meg for mange år siden at hvis jeg ville noe, skulle jeg ikke la meg stoppe av at jeg gjør det alene.