Medisinene har blitt mitt verste mareritt

Hadde jeg visst hvor ille antidepressiva er hadde jeg aldri begynt. Aldri.

Debattinnlegg

I 2009 ble jeg satt på min aller første dose med antidepressiva. Siden har jeg daglig tatt min dose med medikamenter. Det har blitt mitt verste mareritt.

For åtte år siden var det antidepressiva jeg ble tilbudt i min akutte situasjon. Jeg og mine pårørende klarte ikke å gjøre annet enn å lytte til legens råd. Medisinene dempet den verste angsten og depresjonen, men den tok også bort andre følelser. Det er en kjent sak at pasienter ofte opplever å føle seg «flate» og trøtte.

SSRI-medikamenter, såkalte «lykkepiller» påvirker signalstoffet serotonin i hjernen og skal motvirke depresjonen. Hva om tablettene over tid bare gjør vondt verre fordi man blir dopet ned? Finnes det gode nok studier som påviser det motsatte?

Antidepressiva kommer på blå resept, som gjør den billigere. Antidepressiva er nok en lettvint og billig behandlingsløsning, men ikke den beste. Bruken av antidepressiva har de siste par årene økt kraftig, særlig blant unge jenter og eldre mennesker. «Antidepressiver er blant de mest forskrevne medikamenter på verdensbasis. Også i Norge er forbruket høyt og stigende», ifølge en artikkel i Tidsskriftet for norsk legeforening i 2013.

I 2014 uttalte helseminister Bent Høie (H) sin bekymring over det høye forbruket: «Medisiner skal være siste løsning i møte med unge mennesker med depresjon». Flere forskere mener effekten av antidepressiva er tvilsom og bivirkningene svært alvorlige. Så hvorfor henter da over 300 000 personer i Norge fortsatt ut en resept på dette medikamentet i 2017? Når kan vi forvente at medisinfrie behandlingstilbud trappes opp i hele landet?

Med årenes løp er jeg heldigvis blitt mer bevisst og skeptisk til alle de kjemiske stoffene som har overtatt kroppen min over altfor mange år. Selv om jeg har vært avhengig av antidepressiva lenge, så nekter jeg å være det resten av livet. I dag beklager jeg sterkt at det tidligere ikke ble vurdert annen medikamentell behandling.

En gang tok jeg selv initiativet til nedtrapping, men bivirkningene ble for sterke og smertefulle. Jeg er utrolig lei av den daglige påminnelsen om min dårlige psykiske helse som tablettene gir meg. Uvissheten om langtidseffekten er ubehagelig og skremmende. Jeg blir kvitt den verste angsten, men samtidig gjør tablettene meg så sløv at jeg ikke klarer å jobbe for å bli bedre. Derfor gjør jeg nå i tett samarbeid med min psykiater et nytt forsøk på å slutte helt med antidepressiva.

Til å begynne med merket jeg ikke de store forskjellene og synes det var befriende å se dosen minke etter hvert som tiden gikk. Jeg tenkte: Jeg klarer meg jo uten! Jeg så frem til å bli kjent med mine egne følelser og i tillegg bli kvitt årelange bivirkninger med trøtthet, flathet, søvnvansker, kvalme, tørrhet, skjelvinger osv. Men etter et par dager helt uten medisiner ble jeg tatt på sengen av kraftige abstinenser. Det var som om hele kroppen ristet og sengen forsvant under meg. Sinnsstemningen skiftet brått uten forvarsel og det var som om noe hadde tatt over kroppen min. Jeg fikk panikkangst og hjerteklapp. Det var skremmende å skjønne hvor avhengig jeg var blitt.

Psykiateren min sier at alle abstinenssymptomene er typiske, og at det er ulikt hvor lenge de varer fra person til person. Da jeg fikk tilbud om resept på Sobril eller sovepiller avslo jeg tvert. Jeg vil ut av medisin-helvete, og det brennkvikt. Det er akkurat som å rive av et plaster, det hjelper ikke å lirke det av.

Hadde jeg visst hvor ille antidepressiva er hadde jeg aldri begynt. Aldri. Daglig leser vi om unge som lider av depresjon og angst. Jeg frykter flere av dem blir satt på medikamenter som flørtende omtales som den såkalte «lykkepillen» uten å ane hva de tilfører kroppene deres og hvilket vanføre de sendes ut i.

Antidepressiva har store skadevirkninger. Jeg forstår bruken av antidepressiva i nødssituasjoner, men ikke til langtidsbruk. Bruken av antidepressiva må erstattes av bedre hjelp.