Takk, Kristin Gjelsvik

DEBATT: Jeg har fått høre, helt uoppfordret, at jeg burde ta litt silikon.

Debattinnlegg

Forrige uke gikk bloggeren Kristin Gjelsvik hardt ut mot kollega Sophie Elise Isachsen, og kalte henne for «Norges dårligste forbilde». Kristin mener Sophie Elise må slutte å fokusere på sine egne komplekser, og hvordan man enkelt og kjapt kan fikse det. Om det så er rumpeimplantater eller tatovering av hodebunnen. For dette vil jeg takke Kristin Gjelsvik.

Jeg synes Sophie Elise står for mye bra, men nå har det gått for langt. Selv om jeg er en voksen kvinne, betyr det ikke at jeg har funnet tryggheten og aksepten i meg selv og mitt eget utseende. Når man er på sosiale medier blir man bombardert av vakre og «feilfrie» mennesker. Da er det veldig lett å finne ting ved seg selv som man ikke er fornøyd med.

Det er ikke noe fokus på hvordan man lærer å like seg selv. I stedet blir vi opplært i at det er bare å kjøpe seg ut av problemene. Dekk det til med sminke, fyll inn i leppene, operer nesen, og flytt rundt på fett. Vi får ikke høre hvordan vi skal lære oss å bli fornøyd med oss selv, og det er så uendelig mye viktigere.

Jeg har en føflekk i ansiktet. Jeg har fått høre at den er stygg og sjenerende, og burde vært fjernet. Jeg har også fått høre, helt uoppfordret, at jeg burde ta litt silikon.

Det har bidratt til at jeg ofte har tenkt at dersom jeg hadde hatt råd, ville jeg nok tatt det. Heldigvis har jeg aldri hatt råd.

Hver eneste dag jobber jeg knallhardt for å kvitte meg med stygge tanker om mitt eget utseende, men det sitter uendelig langt inne. Det blir ikke noe lettere når sosiale medier er proppet av «perfekte» jenter. Vi blir eksponert for det, enten vi vil eller ikke.

Men når jeg for eksempel trener eller går i fjellet, endrer alt seg. Da liker jeg meg selv hakket mer. Da er jeg sterk, fokusert og til stede. Jeg prøver å tenke på denne følelsen når jeg står foran speilet.

Likevel krever det vanvittig mye trening for å bli glad i seg selv, og å sette pris på sitt eget utseende, når man stadig sammenlikner seg med andre. Men jeg ønsker å klare det. Jeg vil ikke kaste vekk mer tid på å være misfornøyd og lei meg, og å lengte etter enkle, kjappe løsninger jeg stadig blir presentert for.

Alle er faktisk vakre uansett hva, og det trengs mer fokus på hvordan man kan bli glad i seg selv som man er, istedenfor å bare bli pekt i retning av nærmeste klinikk. Selv om man endrer på det ytre, er du fortsatt helt lik på innsiden.

Derfor vil jeg bare takke Kristin Gjelsvik. Takke for at hun sier at det skal være lov å like seg selv for den man er. Takke for at hun slår ned på et usunt fokus og usunne idealer. Takke for at jeg fikk gå litt i meg selv.