Noen må redde kvalitetsfilmen

Det er på tide Bergen får sin egen kvalitetskino for filmelskere, mener Biff-sjef og filmdistributør Tor Fosse.

MER KOMMERS: Distributører som til nå har satset på kvalitet, føler presset med å ta inn mer kommersielle titler for å få tilgang på kinoenes mer attraktive oppsetningstider, mener Tor Fosse. Foto: Odd E. Nerbø

  • Tor Fosse
    Leder for Bergen internasjonale filmfestival (BIFF) og filmdistributør.
Publisert:

I løpet av det siste halvannet året har det skjedd betydelige endringer i forbruksvanene for kinogjengere. Publikum er blitt mer målrettet i hva de vil se, og mange av filmene som lanseres får langt lavere besøkstall enn ventet fra distributørenes og kinoenes side.

Dette varsler dårlig nytt for kvalitetsfilmen, som før ofte var daglig kost på kinoene. Distributører som til nå har satset på kvalitet, føler presset med å ta inn mer kommersielle titler for å få tilgang på kinoenes mer attraktive oppsetningstider.

Når i tillegg mediene ikke lenger er opptatt av filmkritikk, men heller anmelder TV-serier, blir det stadig vanskeligere å få markert denne type film hos filmelskere.

Les også

Østlandet stikker av med filmkronene

Det norske kommunale kinosystemet var lovprist i utlandet for samholdet og fellestiltak med et fond i ryggen. Kommunal kinodrift kom til tidlig i forrige århundre ettersom kommunene øynet at de kunne tjene stort på å drive kinoene selv.

Sentralbadet i Bergen var bygget av overskuddet på kinodriften – og likeledes Vigelandsparken fra Oslo-kinoenes overskudd. Kommunepolitikere på begynnelsen av 1900-tallet var ofte kristne lærere og de visste å bruke vikarierende argumenter for å ta over kinodriften – film var forbundet med synd, og måtte følgelig kontrolleres av kommunene selv, mente de.

Dessverre for oss alle falt det kommunale kinomonopolet i det nye århundre, ved at Oslos kinoer ble helprivatisert og at Bergen kino, blant mange andre, ble delprivatisert.

Privatiseringen førte nemlig til at en betydelig skanse fikk et skudd for baugen – Film & Kino – som Kommunale kinematografers landsforbund (KKL) nå heter.

Det mektige Norsk kino- og filmfond ble forvaltet av Film & Kino. Restene som er igjen etter at Solberg-regjeringen beslagla avgiftsmidlene som før gikk inn i fondet, er et begredelig syn. Bygdekinoen og et par stillinger er alt som er igjen av fordums storhetstid i Film & Kino.

Det finnes ingen politikere lengre som taler kinoenes sak. Spør du stortingspolitikere i familie- og kulturkomiteen, forstår de ikke problemstillingen.

Les også

Nedgangen fortsetter på Bergen kino

Kinoavgiftsmidlene, som en gang bar navnet luksusskatt, går nå direkte i statskassen.

Det er et tankekors at opera, filharmoniske orkestre og offentlige teatre subsidieres med statlige milliarder. Kinoene betaler luksusskatt til staten (årlig på mer enn 30 mill. kr), men får ikke ett øre i slike driftssubsidier. Snarere blir de pålagt økte, årlige statlige avgifter på kinobillettene i statsbudsjettet.

Resultatet av privatiseringen av kinoene ble altså at de mistet fondet som ble benyttet til fellestiltak. Norge var det første landet i verden som for eksempel fikk heldigitaliserte kinoer, takket være blant annet fondsmidlene.

Kinoene må fremdeles betale avgifter til staten mot at Norsk filminstitutt skal gi dem noen lanseringssmuler i retur, mens regjeringen ikke har vilje til å gjøre noe med de kommersielle strømmetjenestene, som slipper å betale avgifter.

DEN GANG DA: Fra Bergen kino anno 1955. Foto: Birkhaug og Omdal

Det mest interessante i internasjonalt perspektiv er følgende: Nettopp fordi andre land ikke har hatt særlig kommunal eller offentlig kinodrift, har det for lengst vokst frem kinoer som dekker fremvisningen av den alternative, kunstneriske og ofte europeiske filmen.

Programmet på disse kinoene er forutsigbart, fordi de har bygget opp lojale brukergrupper som vet hva de får: filmkunstneriske godbiter.

Les også

Ingen god finale for Clint Eastwood (88)

Nå skjer en fremvekst av slike kinoer også i Oslo, hvor ikke mindre enn fem kinosaler med tre uavhengige eiere ser dagens lys.

Det har kostet mer enn 100 mill. kr å få etablert Vega Scene som nå har vært i drift siden 3. november – med en teatersal og tre kinosaler. Dette fordi noen har vært forutseende nok til å se økende tendenser til at kvalitetsfilmer blir gradvis fortrengt fra kinoenes mest attraktive forestillingstider.

De kommunale kinoenes programmering er for lengst tatt over av utenlandske kjeders krav om høyere fortjeneste – og det finnes ingen alternative kinoer.

Vi har i vente enda en ny æra med flere nyoppførte kinosaler. Lagunen, landets største kjøpesenter, står klar for å innrede hele ni kinosaler i 2019. Et nytt kjøpesenter i Åsane er også prosjektert med flerkinosaler, i tillegg til at folket i vest har fått sitt Odeon Sotra på Sartor Senter.

Les også

Selskapet bak «Fjorden Cowboys» har økonomiske problemer

Kinokjedene som leier seg inn hos eierne av sentrene, konkurrerer beinhardt på leiepris og driftskontrakter. Da er det kun én retning for kinokjedene å gå – mot enda mer kommersiell utnytting av filmtilbudet.

Så blir det da slik at det er kjøpesenter-eier Olav Thon som bestemmer den fremtidige kinopolitikken her til lands. Han legger avgjørende føringer også på selve filmpolitikken og på hva som til syvende og sist blir vist på kinosentrene.

Det er på tide at Bergen får sin egen kvalitetskino som har et forutsigbart programinnhold for filmelskere, slik det var før flerkinosalene kom på 1980-tallet.

Da eksisterte Ole Bull kino som en forutsigbar arena for kvalitet og den kunstnerisk ambisiøse filmen, mens Eldorado og Fanahallens western- og actionpublikum fikk sitt – og Forum, Engen og Konsertpaleet var for familiepublikummet. Dette brakte penger i kassen til Bergen kino, og derigjennom Bergen kommune.

I tillegg til å være leder for Bergen internasjonale filmfestival, er Tor Fosse også leder for filmdistribusjonsselskapet Tour de Force.