Fremtidens idealelev er et overmenneske

Utdanningsreformen har for strenge forventninger til hva elever skal gjøre, tenke, vite, føle og klare.

Publisert: Publisert:

PRESTASJONSPRESS: Man bør heller endre systemet enn å forsøke å gjøre barn og unge enda mer tilpasningsdyktige, skriver innsenderne. Foto: NTB scanpix (illustrasjonsfoto)

Debattinnlegg

  • Hanne Riese
    Førsteamanuensis ved Institutt for pedagogikk, Universitetet i Bergen
  • Line Torbjørnsen Hilt
    Førsteamanuensis ved Institutt for pedagogikk, Universitetet i Bergen
  • Gunn Elisabeth Søreide
    Førsteamanuensis ved Institutt for Pedagogikk, Universitetet i Bergen

Mange av dagens barn og unge opplever stress og bekymringer både på skolen og i sosiale relasjoner. Det nye tverrfaglige temaet «Livsmestring og folkehelse» skal nå inn på læreplanen i norsk skole, og blir aktualisert av A-magasinet fredag 10. august i en artikkel om metoder for «psykologisk førstehjelp» for barn.

Faget er ment å hjelpe elevene til å håndtere følelser, tanker og handlinger, men også til å ta rasjonelle valg i ulike aspekter av livet, som helse, konsum, økonomi, sosiale relasjoner og utdanning.

A-magasinet fremstiller det å lære barn og unge å mestre livet og egen helse som et positivt, forebyggende initiativ. Bildet blir imidlertid mer nyansert dersom man ser «Livsmestring og folkehelse» i sammenheng med dominerende utdanningspolitiske tendenser.

For det første bør man ikke bare forstå innføringen av dette faget som en måte å hjelpe elevene til å bedre tåle livets nedturer, men også som et middel til å disiplinere elevene til å bli effektive, selvregulerte og høytpresterende.

For det andre, dersom samfunnets og skolens høye krav til prestasjoner bidrar til psykologisk uhelse, bør man heller endre systemet enn å forsøke å gjøre barn og unge enda mer tilpasningsdyktige.

Satsingen på «Livsmestring og folkehelse» i skolen er en del av en pågående utdanningsreform som skal realiseres frem mot 2020. Vi følger utviklingen i den nye reformen i et forskningsprosjekt, hvor vi kartlegger hvilke utdanningspolitiske ideer som ligger til grunn for reformen. En artikkel fra prosjektet vårt ble nylig publisert i det internasjonale tidsskriftet «Journal of Curriculum Studies». Forskningen viser at det særlig er fire som dominerer: Sysselsettingsevne, effektivitet, performativitet (gjennomføringsevne) og selvregulering.

Innbakt i disse ideene ligger det klare forventninger til hva norske elever skal gjøre, tenke, vite, føle og klare, og dermed forestillinger om fremtidens «idealelev».

Les også

I 16 år har skoleelevene blitt testet. De er fortsatt på samme nivå, men er blitt mer stresset.

Reformen hviler tungt på ideen om at man skal ta utgangspunkt i det fremtidige arbeidslivets behov når skolens form og innhold skal bestemmes. Skolen skal ikke bare sørge for at elevene oppnår formelle kvalifikasjoner, men også utruste dem med sysselsettingsevne ved at elevene tilegner seg den sosiale og emosjonelle kompetansen man antar at fremtidens arbeidsliv har behov for.

Vi er ikke uenig i at skolen også skal tjene et slikt formål, men vi mener at denne tendensen er for dominerende i reformdokumentene.

I verste fall kan overfokuseringen på tilpasning til arbeidslivet og sysselsettingsevne gå på bekostning av andre viktige formål skolen har i samfunnet.

Effektivitet vektlegges også sterkt i reformdokumentene. Elevene skal bygge opp kompetansene på en effektiv og strategisk måte, slik at de i fremtiden kan tjene samfunnet og arbeidslivet best mulig. Ideelt sett skal alle elever realisere sitt fulle potensial, for å bli «den beste versjonen av seg selv».

I dette ligger også et uttalt mål om at flest mulig skal øke læringsutbyttet sitt (altså få bedre karakterer), slik at vi får mer ut av hver krone som investeres i utdanning her til lands.

At elever i første runde velger feil utdanning eller faller fra, oppfattes utelukkende som et samfunnsøkonomisk problem, og noe som for enhver pris skal unngås.

Les også

Kulturredaktør Frode Bjerkestrand om norske foreldre: «Generasjon hjelpeløs»

For å sikre at læringen og undervisningen er effektiv, skal ikke elevene bare utvikle bestemte kompetanser, men også kunne bruke og vise og hva de faktisk har lært. Dette er nødvendig for at lærerne skal kunne vurdere elevene, gi dem tilbakemelding og sørge for at alle følger normert progresjon.

Problemet er at undervisningen slik sett dreies sterkere inn mot det elevene eksplisitt gjør, lager, skriver og sier, eller på «performativitet» som det heter på fagspråket.

Dette kan forsterke to eksisterende, negative tendenser i dagens skole: Det ene er at prestasjonspresset på elevene kan øke, fordi det legges godt til rette for enda flere tester, prøver, innleveringer og presentasjoner. Det andre er at kunnskap og kompetanser som ikke så lett kan synliggjøres, kan få enda mindre fokus i skolen.

Elevene skal være effektive og høyt presterende, ifølge reformen. For å få til det, er det ifølge reformdokumentene helt avgjørende at elevene kan være strategisk i sin egen læringsprosess og regulere sine følelser, tanker og atferd. Den kompetansen som aller tydeligst fremheves hos fremtidens idealelev, er derfor selvregulering.

Elevene skal bli motiverte, læringsvillige, hardtarbeidende og målrettede. De skal også selv ønske å være slik. Implisitt øynes det et håp i dokumentene om at dersom norske elever blir mer selvregulerte, så vil de også få bedre karakterer, gjøre det bedre på internasjonale tester som Pisa, og den nasjonale humankapitalen øker.

Reformdokumentene varsler tydeligere prioriteringer for skolens innhold. Politikerne avgjør nå hva som skal gjelde som «kunnskapens tran», og hva som må anses som overflødig kunnskap. «Livsmestring og folkehelse» er faktisk et av få prioriterte fag i fremtidens skole.

Vi mener at prioriteringen av dette faget må ses i sammenheng med våre forskningsfunn om hvilke forventninger skolen vil ha til elevene i fremtiden. Skal elevene formes til å bli selvregulerte, lærevillige, effektive og høytpresterende, trenger skolen et fag som «Livsmestring og folkehelse».

Om faget faktisk vil bidra til bedre psykisk helse, eller om det tvert imot vil føre til at barn og unge på en uheldig måte vender fokuset innover mot seg selv, gjenstår å se.

Med utgangspunkt i våre analyser er det ikke opplagt at «Livsmestring og folkehelse» vil virke som buffer mot prestasjonspresset. Faget kan like gjerne ses som en del av en uheldig trend med en prestasjons- og tilpasningsorientert skole.

Dessverre er det gode grunner til å slutte seg til bekymringen 18-åringen Maria Otterstad uttrykker i A-magasinet: «Jeg håper psykisk helse ikke blir nok en ting vi unge skal mestre».

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg