Derfor er kjernekraft uaktuelt i Norge

Vi er det siste landet i verden som trenger å utsette befolkningen og etterkommere for kjernekraftrisiko.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Kommentator Stig Arild Pettersen snakker frem kjernekraft i BT 28. september, mens han latterliggjør energiministeren som har annonsert at regjeringen er mot kjernekraft på norsk jord.

Når dette blir hovedoppslaget over to sider på BTs lederplass, kan det sammen med de mange kronikker og debattinnlegg fra initiativtakerne til Norsk Kjernekraft i BT gi vestlendingene et inntrykk at kjernekraft er fremtidens energiløsning.

Les også

Kommentaren han svarer på: Trond Mohn fikk atomkraft-nei. Det er et stort paradoks.

Det er grove påstander fra Pettersens side å beskylde energiministeren for å være kunnskapsløs. Enhver minister hviler sine standpunkter på et fagdepartement som her – med en stor ekspertise innen alle energikilder, radioaktivt avfall og risikovurderinger – trekker sine konklusjoner.

Den folkeviljen og flertallet av nordmenn som han påstår ønsker atomkraft, er hovedsakelig menn født etter 27. april 1986. Blant norske kvinner og blant menn i moden alder er de fleste motstandere av atomkraft. Typisk for norske menn født etter 1986 er at de ikke husker de mange år vi ikke fikk lov til å spise reinsdyrkjøtt i Norge. Det var de årene den norske fjellheimen var kontaminert av radioaktivt avfall fra Tjernobyl-kraftverket som eksploderte. Tsjernobyl ligger 2000 kilometer fra den norske fjellheimen, men sier sitt om hvor stor spredningsradius radioaktivt avfall på avveie kan ha.

Hittil i år har vi sett tre tilfeller der kjernekraftverk er skutt i brann i krig. Heldigvis kom ikke radioaktivt materiale på avveie disse tilfeller. Men episodene sier sitt om risikoen som ligger rundt ethvert atomkraftverk. Den siste tiden har vi sett sabotasjeangrep på gassrørledninger, og en rekke ukjente droneflyginger rundt oljeinstallasjoner og norske kraftverk.

Den sikkerheten ved atomkraftverk som Pettersen proklamerer, forutsetter at det ikke vil forekomme terrorisme, krig, teknisk svikt eller jordskorpebevegelser de neste 150.000 år. Dette er nemlig halveringstiden for radioaktiv stråling, for det uran-isotopet med kortest stråletid.

De små nye kjernekraftverkene Pettersen viser til, produserer 300 GWh og koster 25 milliarder kroner. Rolls-Royce sitt anlegg kan produsere 470 GWh. Til sammenlikning kostet Jølstrakraftverket 600 millioner kroner. Kraftprisen fra disse kjernekraftverkene vil være to–tre ganger høyere enn vannkraft (50 øre pr. kWh mot 14 øre for vannkraft).

Pettersen fortier to viktige tema til kjernekraftdiskusjonen:

1. Det finnes ikke en ledig flekk i kongeriket der vi kan planlegge et kjernekraftverk, uten å komme i konflikt med eksisterende bebyggelse («not in my backyard»), eller med urørt natur. Monstermastutbyggingene bortfaller ikke ved atomkraftverk, da den produserte kraften må fraktes på kryss og tvers frem til konsumentene. Når vi ser den massive motstand som landets ordførere og lokalfolk reiser mot planlagte vindkraftverk, må ethvert kjernekraftverk med sine kabelgater regne med å bli bekledd med nye bunadskledde lenkegjenger.

2. Ingen har hittil løst problemene med håndtering av det radioaktive avfallet. Avfallsproblemene fra prøvereaktorene som ble avviklet på Kjeller er ennå ikke løst, og behandlingen er kostnadsberegnet til flere milliarder kroner.

Som geolog har jeg studert jordskorpens bevegelser som har foregått i millioner år. Vi ser at jordskorpen er i konstant bevegelse. Det finnes med andre ord ingen steder der det radioaktive avfallet kan lagres sikkert. Svenskene borer lange tunneler 600 meter ned i jordskorpen der de vil lagre avfallet. Franskmennene vil lagre avfallet dypt nede i gruveganger. Men det er bare et tidsspørsmål før fjellet rører på seg og avfallet kommer på avveie, for eksempel ut i grunnvannet vi drikker.

El-kraft er en instant vare; det vil si at vi produserer og bruker kraften i dag. Ved kjernekraft produserer man elkraft i dag, for å overlate avfallet til våre etterkommere i mange tusen år.

Verken kraftmangel eller høye kraftpriser kan løses med kjernekraft. Med vannkraft produserer Norge årlig 150–160 TWh, mens vi selv bruker 136 TWh, og eksporterer om lag 15 TWh. Vi er med andre ord selvforsynt med elkraft, og eksporterer overskuddet.

Kraftprisene har satt fart i Ola Nordmanns kraftsparing. Et soltak på en enebolig kan halvere husets behov for å kjøpe kraft. LED-pærene som kommer i alle hus og gater, reduserer forbruket med 90 prosent. Hvis den norske stat selv får kontrollere eksporten av norsk kraft, vil prisene falle tilbake på det nivået vi hadde før de siste to eksportkablene kom.

Pettersen nevner også thorium-kraftverkene – og at Norge er rik på thorium. Men thorium som vi kjenner fra Fen-feltet, er svært utilgjengelig for utvinning. thoriumkraftverkene ligger fortsatt på tegnebrettet. Også thoriumkraftverk har radioaktivt avfall, om enn mindre enn uran-kraftverkene.

Det er knapt et land i verden som er bedre forsynt enn Norge med fornybar energi – fra vann, vind, bølger, tidevann og sol. Her har vi mye ny energi å hente, og vi forsker lokalt på energi fra sol, tidevann og bølger.

For andre land kan det være vanskeligere å fase ut fossil energi uten kjernekraft. Men Norge er med vår geografi det siste landet i verden som trenger å utsette befolkningen og etterkommere for den kjernekraftrisikoen som Stig Arild Pettersen prøver å bagatellisere.