Min vei inn i hjelpegjengen

Det er dette julen handler om.

Hvert år sverget hun på at det var siste gang hun orket lefsebaking. Men i år doblet innsenderen oppskriften for å gi videre.
  • Berit Meyer
    Bergen
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I flere år har jeg lest annonsene på Finn om dem som ber om hjelp til å feire jul. Jeg har lurt på hvem disse menneskene er? Hvordan de er kommet dit at de ber om hjelp på Finn, står beskrevet i mange annonser. Det er trist lesning.

Hva er egentlig julefeiring? I mange uker ser jeg reklamene. Det er folk i alle aldre, med overdådig pyntede hus, store gaver med kunstferdige sløyfer, overdådige matbord.

Alle virker så velkledde og glade. Det er bilder av tilhørighet og glede. Det er et kappløp om å samle flest mulig koselige tanter og smilende barn. Er dette virkelig det riktige bildet av julefeiring? Er det ikke en vanvittig haussing?

Julen er blitt en konkurranse om å møte urealistiske forventninger. De som annonserer på Finn, ber om hjelp fordi de ikke klarer å holde selv de enkleste av juletradisjoner. Det er tigging. Moderne digital tigging.

Noen sier seg villig til å legge frem dokumentasjon på egen misere. Det slår meg at flere tvinges til tigging fordi statens satser for ulike Nav-ordninger er for lave. Arbeidsledighet. Sykdom. En annonse handler om å måtte velge bort nødvendige medisiner til seg selv. En annen om skam fordi de bor i leid bolig.

Gjennomgående er at de forsøker skjule sin hverdag for egne barn. Det er de som har liten familie og slekt. På Finn er det foreldre som ber om konkrete gaver til barna sine. Eller arvetøy.

Finn-annonsene handler også om vennegjenger og enkeltpersoner som organiserer seg for å hjelpe. De samler inn ting til gaver, mat, pakker og leverer. Jeg lurer på hva som driver disse hjelperne? Hva får de ut av det? Jeg vet at det også handler om å lette sin egen samvittighet.

Hjelperne får fellesskap med hverandre. Hjelperne vil føle seg nyttige for andre. Men hvor er de ellers i året?

Jeg har vært alene i julen før. Det var for råflott å reise tilbake til Norge på studielån for kort juleferie. Så kom julepakken fra tante. Hjemmelaget rull, onkels røykelaks, lefser og sandkaker. Og så kom tårene, og lengselen. Noen tenkte på meg.

Plutselig oppdager jeg at jeg syr en ekstra rull. Det er en juletradisjon mine barn setter pris på. Om jeg lager to eller tre, spiller ingen rolle, det er uansett en tung og grisete jobb.

Plutselig har jeg laget noen ekstra glass med både tomatsild og sennepssild. Plutselig har jeg doblet oppskriften på lefser.

Jeg banner og steiker mens jeg holder på med den kjevlingen – og sier som jeg gjør hvert år, at dette er siste gangen. Det svikter hver gang.

Belønningen kommer når middagen utgår, fordi alle i familien har spist seg mette på hullete, ødelagte, halvstekte lefser. Plutselig blir ungene kommandert til å rydde sine skap for leker, klær og sko som ikke brukes eller er for lite.

Det repareres, vaskes og pusses. Det er et berg. Det er et flaut berg. Jeg unnskylder meg med at det er mye arvetøy. Men ingen trenger elleve bukser.

Plutselig oppdager jeg at jeg også er blitt en del av hjelpegjengen. Jeg bidrar med min overflod og tid. Det kjennes godt. Det er faktisk julens budskap. Fellesskap. Barmhjertighet. Omtanke. Glede. Noen andre skal få smake min mat.

Jeg har tenkt på noen, jeg også.

Denne teksten er blant bidragene til BTs skrivekonkurranse «Vi som lager jul». Les flere av bidragene på bit.ly/btjul22.

Publisert: