La barna lese på papir!
Skjermen er flott for skumlesing, men ikke for dyplesing og forståelse. Dessuten svekker den empatien.
- Joel HalldorfProfessor i kirkehistorie og medarbeider i Skaperkraft

Ny skrivekonkurranse i BT: «Det ellevte bud»
Det er unaturlig å lese. I hjernen har vi spesielle områder for syn og tale, men ikke noe lesesenter. At vi likevel kan lese, skyldes at vi ved hardt arbeid har skapt nye koblinger i hjernen.
Det er derfor du kan danne ord av bokstavene i denne teksten, og så forstå betydningen. Fungerer det bra, forstår du hele teksten – om ikke forfatteren har rotet det til for mye. Lesing strekker hjernens plastisitet til det ekstreme. Gjennom kultur omkoder vi biologi, slik at vi kan gjøre ting vi ikke er designet for.
En slik evne kommer ikke av seg selv, men må næres og vedlikeholdes gjennom livet. Derfor er det dystert når rapporter år etter år forteller at vi leser stadig mindre.
Leseferdighet er ikke bare noe vi har eller mangler, men en ferdighet som må utvikles. Når vi leser mye, skjer koblingene i hjernen raskere, samtidig som vi bygger opp et lager av kunnskap som gjør det lettere å ta inn ny informasjon.
På denne måten, skriver leseforsker Maryanne Wolf, får vi evnen til å lese i dybden. Wolf beskriver dyplesing som å gå inn i teksten og forstå den både intellektuelt og emosjonelt. Ved å dyplese en resonnerende stekst, kan vi forstå og vurdere argumentene. Selv erfarne lesere vet hvor utmattende det er å lese en avansert tekst om et helt nytt emne.
At ikke alle tekster er så vanskelige for oss, skyldes at flittig lesing har trimmet koblingene i hjernen og lagret bakgrunnskunnskap. Når professor Espen Ytreberg slår alarm om at studentene ved universitetet ikke vil lese krevende tekster, er det ingen som tviler på at de faktisk kan lese. Men de ser ut til å mangle evnen til å dyplese.
Liknende varsler høres fra lærere i Sverige, og stadig flere diskuterer effekten av de seneste tiårs digitalisering av skolen. Leseferdighet er noe som i århundrer er blitt innøvd i trykte bøker, men når barn kommer hjem i dag, er ikke skolesekken tung av lærebøker, men av datamaskinen de bruker i nesten alle fag. På den tar de notater i timene, her finnes informasjon fra lærerne, oppgaver av ulike slag, undervisningsvideoer og digitale lærebøker.
I mange år har drømmen om digital kompetanse vært så sterk, at vi ikke har snakket om ulempene.
Hvilket format foretrekker du hvis du skal fordøye en lang og vanskelig tekst?
Skandinaver liker å være moderne, og det er lett for oss å tenke at ny teknologi automatisk er bedre på alt. Men det faktum at datamaskinen er god til noe, betyr ikke at den er bedre enn papir, penn og trykte bøker for alle formål.
Den svenske læreplanen sier at digitale verktøy skal brukes i alle skolefag fra grunnskolen. Samtidig hevder det svenske skoletilsynet at undervisningen skal hvile på et vitenskapelig grunnlag og dokumentert erfaring. Det er en motsetning her, fordi det i en rekke tilfeller ikke er vitenskapelig bevis for at digitale verktøy forbedrer læring.
I stedet viser studier at de som tar notater for hånd, både forstår og husker bedre enn de som gjør det på en datamaskin. Dette skyldes at du blir tvunget til å behandle materialet mens du lytter, samtidig som det å skrive ned for hånd forsterker minnesporene i hjernen.
Lesingen følger samme mønster.
Datamaskiner er nyttige for eksempel til å søke etter informasjon og komme i kontakt med mennesker. Men at trykte bøker favoriserer dyplesing, konsentrasjon og leseforståelse, er vitenskapelig belagt og etterprøvd.
Ifølge en studie som oppsummerer tilgjengelig forskning, er mønsteret klart: vår leseforståelse avtar når vi leser på skjerm i stedet for papir. Dette gjelder både korte og lange tekster, uavhengig av hvilken leseforståelse som prøves ut, og uavhengig av testpersonenes alder og utdanningsnivå.
Noen har ment at forskjellen skyldes at vi ikke er vant til digital teknologi, og at vi derfor vil lese bedre når vi blir vant til det. Men trenden ser ut til å gå i motsatt retning. Fordelen med å lese på papir er faktisk større i de senere studiene.
Vi ser ut til å ha utviklet en spesiell måte å lese på skjermen – forhastet og skummende – noe som passer korte meldinger og sosiale medier som vi ofte absorberer over telefonene. Men når denne vanen har satt seg, synes vi det er vanskelig i det hele tatt å lese fokusert på skjermen.
Skjermen er flott for skumlesing, men ikke for dyplesing. Og hvis vi for det meste leser på skjermen, og mindre i trykte medier, står vi i fare for å miste evnen til å dyplese vanskelige tekster helt.
Dette kan få store kulturelle konsekvenser. Når vi leser fiksjon, er det dyplesing som gjør at vi kommer nær opplevelsene som teksten skildrer. Dermed trener lesing oss i to grunnleggende ferdigheter: Analytisk tenkning og empati. Jo mer vi leser, jo lettere må vi forstå, reflektere over og leve oss inn i det vi leser.
Mister vi dette, har det ikke bare personlige, men kulturelle konsekvenser. Til å begynne med vil vår evne til å analysere og reflektere over tekster svekkes. Vi reduseres til passive forbrukere av informasjon som bruker nyheter som følelsesmessige stimuli, snarere enn noe vi reflekterer kritisk over.
I tillegg svekkes empatien – noe undersøkelser for øvrig viser at den allerede har gjort blant unge. Det blir spesielt vanskelig å forstå erfaringer eller meninger som er langt fra våre: Folk fra andre kulturer eller på den andre siden av meningsspekteret. Mennesker vi ikke møter i hverdagen, men som litteraturen nettopp derfor tilbyr oss og gir en unik mulighet til å forstå.
Hva slags kultur oppstår når dyplesing går tapt hos en stor andel av borgerne? Den vil trolig være preget av ukritisk holdning til informasjonen som er i omløp. Nyheter og politisk utvikling vil bli møtt med opprørte følelser i stedet for refleksjon. Debatten blir høylytt fordi man ikke klarer å forstå andres perspektiver og i stedet demoniserer sine motstandere.
Høres det kjent ut?
- Hva vil du skrive om? Send et innlegg til debatt@bt.no! Usikker på hvordan en gjør det? Se tips på denne siden.