Læreren har ikke ansvar for å oppdra barnet ditt

Selvsentrerte, egoistiske og uoppdragne barn sendes til skolen.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Barn tilbringer store deler av sin våkne tid på skolen. Det fører til at lærerne ofte ser barna mer enn foreldrene. Læreren har derfor fått stadig større ansvar for oppdragelsen av barna.

Når barna kommer hjem fra skolen, fortsetter sosialisering og danning via sosiale medier og dataskjermer. Hvem skal egentlig ha det overordnede ansvaret?

Etter at mitt leserinnlegg om lærerprofesjonen 2. september skapte debatt, innser jeg at vi lærere har en viktigere oppgave enn noensinne. Samfunnet har blitt snudd på hodet. Det blir lærerne sin feil at elevene kommer uoppdragne hjem fra skolen.

Les også

Det første innlegget: «Læreren er den profesjonelle»

Foreldrene sender formbare, uoppdragne elever til en samfunnsinstitusjon som er blitt gitt et mandat det ikke har samtykket i å ha. Vi er alle del av et hektisk samfunn, og det provoserer oss å høre at vi som foreldre kommer til kort i barneoppdragelsen.

Flere elever mangler oppdragelse, blant annet fordi foreldre ikke lenger har tid til å oppdra barna sine. Foreldre har i mange tilfeller fullt opp med egen selvrealisering, det være seg yrkeskarrierer eller andre personlige mål.

Vi trenger ikke gå mange år tilbake før lærerne kunne bruke mindre tid på disiplin i klasserommet. Barneoppdragelsen har blitt en mye større del av lærerrollen enn tidligere. Vi lever i en tid der individualisme står sterkt.

Et individualistisk samfunn kjennetegnes av mindre fellesskapstanke, og målet er å oppdra selvstendige individer som skal nå høyest mulig nivå av selvrealisering. Mange norske elever får oppfylt de grunnleggende maslowske behov, og det høyeste nivået er noe man når stadig tidligere.

Det ser ut til at Maslows behovspyramide har fått ytterligere én trapp på stigen, der selvsentrering overgår selvrealisering. For bare noen tiår siden var oppdragelse et felles anliggende, nabokjerring og storfamilie hadde god tid til å danne barnet. På skolen var lærerens primære oppgave å utdanne barna. Slik er det ikke lenger!

Selvsentrerte, egoistiske og uoppdragne barn sendes nå til skolen. Læreren må i stadig større grad oppdra. Vi bruker mye tid på å veilede elever i å rekke opp hånden når de vil ha ordet, og gi dem opplæring og trening i hvordan de skal lytte til det andre sier. Vi irettesetter dem når de krangler, og gjør vårt beste for fange opp det økende antallet elever som ser ut til å slite psykisk.

Læreren trøster, plastrer, oppmuntrer og kontakter foreldre etter føre-var-prinsippet. Gud forby dersom du ikke får gitt beskjed om det som skjer på skolen før barna selv forteller om det hjemme.

Til og med det som foregår på fritiden, har blitt lærernes anliggende, fordi fritiden påvirker skolehverdagen deres. Mange elever er gode på å dele sitt liv og sine historier i klasserommet, men ikke alltid like gode på genuint å ta imot.

I dag anstrenger ikke barna seg for å skjule dårlig språk eller upassende atferd. Mange viser lite respekt for voksne. Manglende konsekvenser og lite tid til å kunne følge opp hjemme, gir lærerne større utfordringer som oppdragere. Elevene vil selv styre hverdagen sin og bestemme hvordan de skal ha det. Opplever de ubehag, går de hjem og gråter, og får ofte foreldre til å ta kontakt med læreren for å bidra til å fjerne barnets ubehag.

Elevene lever i et samfunn der alt skjer fort. De blir underholdt hele dagen og kommer til skolen og krever at de også skal bli underholdt der. Flere elever gir høylytt uttrykk for det dersom innholdet ikke er spennende nok, og det er dessverre mange elever som ikke gidder å anstrenge seg for å lære.

Det er i ferd med å utvikles en kultur der underholdningsverdien er viktigere enn læringsutbyttet.

På utviklingssamtalene vi har to ganger i året sammen med foreldre og barn, har man på mange skoler gått bort fra at vi snakker utelukkende om atferd og faglige resultater. Det er den selvbevisste eleven som selv skal lede utviklingssamtalen, og selv aktivt lage sine egne tilpassede læringsmål.

Enkelte elever har en oppførsel i samhandling med foreldrene som avslører hvem det er som har den reelle makten i hjemmet. Og det er ikke foreldrene. Slik viser de den manglende grensesettingen.

Skole-hjem-samarbeid er viktigere enn noen gang, men læreren skal ikke være barnas primære omsorgsperson. Derfor reagerer lærere for eksempel når de blir spurt om de kan kjøre barnet ditt på bursdagsbesøk.

Jeg vil hevde at manglende oppdragelse fører til at foreldre tar for mye kontakt med lærerne. Faktisk er det forståelig at foreldrene tar mye kontakt når lærerne er blitt gitt så stor del av oppdrageransvaret. Det er på tide at vi tar et felles ansvar for de viktigste personene, barn og unge, fremtidens håp.

Vi kan ikke godta at skolen tar over stadig mer av oppdragerrollen. Grensesetting og danning av folkeskikk bør foregå hjemme. På skolen skal den primære rollen være å utdanne.

• Hva vil du skrive om? Send et innlegg til debatt@bt.no! Usikker på hvordan en gjør det? Se tips på denne siden.