13 gode grunner til ikke å snakke

Serien gir oss en mulighet til å diskutere selvmordstanker i sosiale situasjoner hvor vi ellers må holde godt kjeft.

INGEN GRUNN: TV-serien «13 Gode grunner» får ingen ellers ønsker å leve til å ta sitt eget liv, skriver innsender. Scanpix

Debattinnlegg

Dani-Andrè Forstrønen
Straumsgrend

For et par uker siden skrev BT-kommentator Eirin Eikefjord om selvmord og om underholdning som behandler temaet selvmord, med fokus på serien «13 gode grunner».

Men i forsøket på å si at man bør snakke om selvmord klarer teksten å delegitimere suicidale tanker med utspill som «Ungdomshjernen forstår ikke at ting går over.». Påstanden kan ha sin plass om man vurderer om sannsynligheten for selvmord synker med alderen, men ellers gjør utspillet suicidal depresjon til noe barnslig og umodent. Det gjør det kun vanskeligere å snakke om det.

Når «går ting over»? Hvor lenge skal man ligge våken om natten og genuint ønske at man ikke ble født? En måned? Ett år? Ti år? Hvilken garanti kan man gi for at ting blir bedre. Hvor mange nederlag uten seier skal man tåle?

Teksten beskriver og den mulige smitteeffekten av kunstneriske uttrykk som behandler selvmord som et faktum. På den måten gjør Eikefjord serien til noe farlig som må fryktes.

Selvmord er ikke et problem det er lett å snakke om og finne en løsning på. Temaet har ikke noen plass i daglig samtale. I det private rom er de aller fleste dårlig forberedt på tematikken, mens det offentlige rom som regel kun behandler selvmord i de situasjonene hvor noen har valgt å ta sitt eget liv.

Hver gang problematikken dukker opp brenner oppmerksomheten i et par uker, kanskje et par måneder, før verden går videre. Man sitter igjen med en følelse av at det offentlige ikke ønsker å plages med spørsmålet om hvorfor noen velger å ta sitt eget liv. Og i private situasjoner er man fortsatt like uforberedt.

At suicidale tanker er vanskelig å snakke om er naturlig. Det er vondt å få vite at noen du er glad i ikke ønsker å leve. Når man ikke vet hva man kan si eller gjøre for å endre på situasjonen, blir det enda vanskeligere.

Selvmord er ubehagelig. Men hvis vi faktisk skal ta vare på hverandre og vise hverandre mer kjærlighet og omsorg, må vi være beredt på å håndtere ubehagelige situasjoner. Hvis ikke blir selvmordets tragedie ikke annet en et lynglimt.

«13 Gode Grunner» viser hvordan selvmord affekterer de rundt, hvor de som bryr seg får livene sine knust i stykker, mens de som ikke bryr seg, fortsatt ikke bryr seg.

Og som samfunn trenger vi slike kulturelle uttrykk. «13 Gode grunner» får ingen som ellers ønsker å leve til å ta sitt eget liv, og å legge skylden på slike kulturinntrykk er ansvarsfraskrivelse av verste sort. Men serien gir oss en mulighet til å diskutere selvmordstanker i sosiale situasjoner hvor vi ellers må holde godt kjeft og vise frem det beste falske smilet for resten av omverdenen.

Det må være lov å behandle selvmord i det offentlige rom. Gjennom bøker, tekst og musikk er det mulig å diskutere selvmordets tematikk og unngå den ellers allmenngyldige stigmatiseringen av temaet. Skammen med å gå rundt med selvmordstanker stopper deg ikke fra å dø, men den stopper deg fra å søke hjelp mens du fortsatt lever.