Tøger Ø. Fimreite

Under valgkampen i 2013 var jeg vitne til et opptrinn som ga meg assosiasjoner til helt andre styresett enn det man vanligvis forbinder med frie valg og demokrati. Lørdagen før valget ble et annet parti geleidet bort fra Åsane Storsenter av vektere. Grunnen var at partiene hadde glemt å be om tillatelse til å holde stand.

Som seg hør og bør spør man selvfølgelig om å få holde stand på et offentlig sted. Også partier som har representanter på Stortinget. Vi som hadde tatt kontakt og tinget oss plass på forhånd hadde fått tildelt tre dager. Noe som selvfølgelig er for lite med tanke på at valgkampen varer fra august og til 8. september. For alle partier er muligheten til å møte velgerne ansikt til ansikt for å besvare spørsmål trolig den viktigste oppgaven i et valg. For demokratiet er disse møtene livsnødvendige. Når et parti nektes å møte velgerne, er dette et demokratisk problem.

I seg selv er det ingenting i veien for at et kjøpesenter holder stram regi på hva som skjer på sitt eget område. Men Åsane senter har en samfunnsrolle som er mer enn et sted man handler.

Et ekte bydelsentrum

Det er til Åsane senter de 38.000 innbyggerne i bydelen må reise for å motta offentlige tjenester. På senteret finner vi legevakt, helsestasjon, bibliotek og kulturkontor. Senteret huser også Nav, samt ulike kontorer og tjenester, som tannlege og fysioterapi. Vegg i vegg til Åsane Storsenter finner du Åsane kirke, U. Pihl videregående skole og Åsanehallen. Disse er på vei til å bli bygd inn i senterområdet eller revet. I tillegg er det en villet politikk å legge trafikknutepunkt til senteret som vei, buss og bybane som frakter kundene rett til senterdøren. Alle disse offentlige kontorene og tjenestene trekker mennesker til senteret og gir Åsane Senter en legitimitet som bydelsentrum.

Grunnen til dette er at den offentlige allmenningen i Åsane er i private hender

Det er likevel noe slående paradoksalt med Åsane senter som Åsanes sentrum. Når man besøker senteret for å handle, eller man skal på biblioteket, på legevakten, levere papirer til Nav, eller skal i kirken, så blir man møtt av skrikende reklameplakater, spekepølseselgere, ivrige pushere av strøm og eiendomsprosjekter. Det er mange som får selge tjenester og produkter.

Det man ikke finner på senteret er engasjert ungdom som selger lodd for idrettslaget sitt. Eller organisasjoner som driver en opplysningskampanje om en sak de brenner for. Tre ganger hvert andre år kan du aller nådigst treffe på lokalpolitikere som driver valgkamp. Frivilligheten er i stor grad fraværende fra sentrum i Bergens største bydel.

Det må settes føringer

Grunnen til dette er at den offentlige allmenningen i Åsane er i private hender. Publikum skal lokkes hit for å legge fra seg penger. I seg selv er dette helt greit: Selvfølgelig skal et kjøpesenter generere valuta for sine leietakere. Samtidig er Bergen kommune den største enkeltstående leietakeren ved Åsane senter.

Med tanke på de store verdiene det offentlige sluser inn til senteret, både i form av infrastruktur, leieinntekter og offentlige tjenester, burde det kunne settes tydeligere føringer for at andre viktige samfunnsfunksjoner, som frivillighet og organisasjonsarbeid får virke på senteret. I et slikt perspektiv får altså ikke innbyggerne i Åsane valuta for skattepengene sine.

Shopping og forbruk

Åsane Storsenter er ikke alene om å være et uverdig bydelssentrum. Slike knutepunkt for trafikk, handel og offentlige tjenester er en populær politikk i de fleste andre bydelene, og en trend rundt om i landet. Disse sentrene har en plikt til å ta ansvar for å skape et levende og engasjert bydelssentrum med rom for mer enn bare shopping og forbruk. Hvis ikke, må lokaldemokratiet kreve dette når de regulerer inn sentrene som knutepunkter.

Når man som senter frivillig påtar seg rollen som bydelens hovedallmenning, og også tilstreber seg dette, hører det med at man må bygge opp under det samfunnet det skal betjene.