Skal vi lære barna våre å hate hverandre?

Norsk-tyske krigsbarn var uønsket i Norge etter andre verdenskrig og ble forsøkt både deportert og gjort statsløs. Lærer vi intet av historien?

Publisert: Publisert:

ADVARER: Svein Ødegaard er bekymret for utviklingen i land som tidligere har vært åpne og tolerante. «Det vokser igjen en angst i meg», skriver han. Foto: Bård Bøe

Debattinnlegg

Svein Ødegaard
Bergen

Som mange andre plages jeg av mye som skjer i samfunnet i dag. Jeg så positivt på vegne av mine barns fremtid da vi opplevde glasnost og Gorbatsjov, Polen og Lech Walesa, Obama og USA, gjenforeningen av Øst- og Vest-Tyskland, muren i Berlin som forsvant, det europeiske fellesskap, Angela Merkel, også videre.

Nå er jeg ikke lenger så positiv. I Tyskland har ekstreme politiske holdninger kommet til overflaten. Partiet «Alternative für Deutschland» er kommet i Bundestag. Rasistiske og historiefornektende politikere med antisemittiske holdninger får komme med ekstreme uttalelser.

Storbritannia går ut av EU. Den politiske ledelsen i USA er bekymringsverdig. Norge, hvor jøder som en del av Norges grunnlov ikke hadde tilgang til «Riket», var blant de første landene som i de siste ti år åpnet opp for en regjeringsdannelse hvor ett av partiene ikke akkurat oppmuntrer til toleranse og forståelse.

Og hva med Polen, Ungarn, høyreekstremismen, politiske mord og terror? Hvorfor går mange av landene vi stolte på den «feile» veien?

Det er lett å få kontakt med andre mennesker i dag. Vi reiser mye og kommuniserer med avansert teknologi. Vi burde kunne samhandle enda bedre enn før, men dessverre brukes teknologien også i stor grad til å villede og manipulere.

Det er lenge siden jeg ble klar over at mye av det jeg har vært med på var en slags hjernevasking. Vi heiet på «blåjakkene» på kino når de vant over indianerne, folk jeg kjente brukte uttrykk som «din jævla jøde», den mislykkede kunne si «jeg er i hvert fall mann». Da ryktene gikk at det var en «neger» i byen, krevde denne sjeldenhet selvsyn.

Ser vi ikke at også i dag har vi versjoner av dette, som forvrenger vårt syn på samfunnet?

Det vokser igjen en angst i meg. Som et norsk-tysk barn etter siste verdenskrig, vet jeg hva det er å bli betraktet som annerledes og uønsket. Alle som meg skulle sendes til Australia eller plasseres i institusjoner og barnehjem. Mange ble utsatt for ulike typer overgrep, og selvmord blant oss barna var ingen sjeldenhet.

Tyskland var og er en kultur- og kunnskapsnasjon, men også et land som har forårsaket ufattelige tragedier. Jeg er vel vitende om de uhyrligheter Nazi-Tyskland sto for, og jeg kan ikke gjøre noe med min bakgrunn. Men hva med alle andre grufulle kriger som finner sted til enhver tid?

I hele verden lider mennesker, og det er noen som forårsaker dette. Hvem skal bære ansvaret for dette i fremtiden? Skal vi lære våre barn å hate hverandre?

Hvordan tenker vi på vår bakgrunn og tilhørighet? Hvem er vi egentlig? Kanskje det er slike spørsmål som har gjort slektsforskning og gentesting så populært. Internett, avanserte algoritmer og analyse av DNA har gjort det mulig å finne slektninger og å kartlegge vår geografiske og familiære tilhørighet langt tilbake i tid.

Da en kollega tok en slik test, ble han overrasket over hvordan han var «genetisk sammensatt». Han var både søreuropeisk og samisk. Mange av oss vet at vi har multietnisk bakgrunn, mens andre oppfatter seg selv som «ekte vare», for eksempel tvers igjennom norsk. Selv en «erkebergenser» vet godt at han eller hun egentlig kan være en blanding av litt av hvert.

Jeg føler tilhørighet til både Norge og flere andre land, og mine venner er fra ulike sosiale lag. De er kristne, humanetikere, muslimer, jøder, fargede, hvite og gule, og har ofte motstridende politiske oppfatninger.

Mange har nær tilhørighet og familiebånd til flere land. Det kan være vanskelig når uenighet og konflikter oppstår. Det er ikke lett å velge side eller være nøytral. Hvor mye ansvar skal den enkelte bære med seg etter en krig når man er norsk-syrisk, vietnam-amerikansk, tysk-tyrker, norsk-tysk, russisk-ukrainsk også videre?

Mennesker fra ulike land og kulturer har i årtusener møtt hverandre, delt sosiale verdier og fått barn sammen. Alle er vi født et sted, men våre forfedre kan være fra hvor som helst. Kanskje vi alle burde ta en gentest for å synliggjøre at vi alle er en blanding av forskjellige folkeslag og et produkt av verdenshistorien.

Burde vi ikke derfor holde sammen?

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg