Et hjerte på Facebook

Herregud, så vondt det gjør når katastrofen bomber livet ditt sønder og sammen, og venner ikke sier noe som helst.

RAMMET AV TRAGEDIE: Asbjørn Sandøy mistet sin to uker gamle sønn i sommer. I dette innlegget skriver han om hvordan han har opplevd støtten fra venner, kjente og ukjente. Privat

Debattinnlegg

Asbjørn Sandøy
Kokk og blogger

Dette skriver jeg ikke for å dømme noen eller gi noen dårlig samvittighet, men for å sette ord på hvordan det ser ut fra ruinen når katastrofen bomber livet ditt sønder og sammen.

I løpet av sommeren har jeg fått titusener av hjerter på Facebook, både i kommentarfelt og som private meldinger. Det varmer enormt hvis det kommer fra noen du ikke kjenner eller noen du bare kjenner litt.

Bare det å vite at det sitter et annet menneske et eller annet sted og sender deg en varm tanke akkurat i det hjertet sendes, gjør ikke sorgen mindre eller lettere, men det gjør deg bedre rustet til å bære den. Takle den.

Tusen takk, alle sammen. Slutt aldri å sende hjerter til hverandre! Hvert eneste hjerte huskes.

Vi har alle en omgangskrets, liten eller stor. Vi har de nærmeste, de nære, de midt imellom, de perifere og de fjerne. Når katastrofen inntreffer, kan disse stokkes totalt om. Noen av de fjerne viser seg å bry seg mye mer om deg enn du trodde, og noen av dem du alltid har brydd deg om, bryr seg ikke i det hele tatt. Herregud, så vondt akkurat det gjør!

Alt er kaos, men du registrer hvert eneste hjerte, hver eneste blomst. Alle som nikker til deg. De som klemmer. Alt som blir sagt, og ikke sagt, huskes.

Hvem snur seg bort når de ser deg? Hvem kommer på besøk? Hvem sender melding? Hvem ringer? Det betyr så uendelig mye.

Du ligger og gisper etter luft og er i ferd med å synke til bunns. Da husker du hvem som strakte hånden ut for å redde deg. Og hvem som trakk hånden til seg, snudde seg og gikk.

Les også

Asbjørn Sandøy: «Livet går videre? Denne gangen er jeg faktisk ikke sikker.»

Men et hjerte er ikke alltid nok. Hvis det er noen du har kjent i mange år, eller har hatt mye med å gjøre, så føles det kanskje litt lite med bare et hjerte i et eller annet kommentarfelt. Man blir skuffet. Såret. Faktisk lei seg. Hjertet hadde motsatt effekt.

Kan du ikke bare sende en melding og si at du tenker på meg eller, i det minste, sende det hjertet på en melding? Tar det så lang tid? Det betyr så uendelig mye mer når det kommer som en melding, du aner ikke. Da varmer det. Skikkelig. Jeg vet vi ikke er nære venner, men da viser du at du bryr deg.

Og noen ganger kommer aldri hjertet. Hva gjør du med alle folka som ikke sier noe i det hele tatt? Nå snakker jeg ikke om kunder eller om folk du ikke kan forvente skal sette seg inn i din sorg, eller om folk som ikke vil tynge byrden din i en offentlig sammenheng, men om venner og bekjente som du ofte har regelmessig kontakt med i ulike sammenhenger. Mange ofte daglig eller ukentlig.

Hva gjør du når disse ikke sier noe som helst?

Du er jo nødt til å forholde deg til disse menneskene. Omgås dem. Møte dem. Jobbe med dem. Samarbeide med dem. Smile til dem. Late som ingenting har skjedd, men det har det. Alt er ødelagt.

Kondolerer, tenker på deg, vet ikke hva jeg skal si, eller bare ett eller annet! I Norge har vi bare dette ene ordet for å uttrykke vår medfølelse til dem som har mistet sine aller kjæreste. Et iskaldt ord. Dødt. Føles fremmed i munnen. Kondolerer.

Vanskelig å forme leppene å si det. Jeg vet det er vanskelig å si det, men tro du meg, det er vanskelig for oss som har mistet også når du lar være å si noe. Når du bare later som ingenting og går rett forbi.

Innlegget er også publisert på skribentens blogg, Kokkejævel.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg