Det er sårt når du ikke kan kjøpe det barnet ditt ønsker seg mest av alt

Sønnen min havner utenfor fordi vi ikke har penger.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg ble født med en skjevhet i ryggen. På grunn av store smerter har jeg i perioder vært sykmeldt. For elleve år siden fikk jeg min siste sykmelding, og de økonomiske problemene begynte.

Sykmeldingen varte i ett år, før jeg gikk over på arbeidsavklaringspenger de neste fire årene. Jeg ble utredet av kiropraktor, fysioterapeut og leger, og ble til slutt erklært 70 prosent ufør.

For fire år siden ble jeg 100 prosent uføretrygdet. Ryggoperasjonen jeg tok for to år siden, har bare stabilisert smertene.

• Se alle tekstene i serien «Historier om fattigdom».

Jeg har en sønn i barneskolealder. Jeg har vært alene om omsorgen for barnet siden svangerskapet. Å være aleneforsørger med uføretrygd som eneste inntekt, gjør den økonomiske hverdagen veldig trang.

Det er sårt når du ikke kan ta deg råd til å kjøpe det barnet ditt ønsker seg mest av alt. Å se at han havner utenfor «fellesskapet» fordi vi ikke har råd, er til tider tøft. Jeg har så lyst til å gi ham nye klær, mobil, data og annet som er «kult» å ha.

Jeg har lyst til å gi ham muligheten til å være med på flere aktiviteter sammen med vennene. Mange hverdagslige gleder, som en tur på kino eller McDonald’s, har vi ikke råd til. Bare å ta bussen til byen blir ofte for dyrt.

Store uventede utgifter kommer som bomber på budsjettet vår. Da sønnen min måtte ha plate til tennene, var det en utgift jeg overhodet ikke hadde penger til, men man ikke kan si nei til det. Og når han kommer hjem med lister over utstyr han trenger til skidager og klasseleir, kjenner jeg på presset.

Jeg er en stolt person. Det sitter langt inne å be om hjelp. Det var derfor tungt å måtte søke Nav om økonomisk sosialhjelp for å dekke en strømregning jeg ikke greide å betale, og livsopphold. På bakgrunn av min henvendelse, sendte Nav bekymringsmelding til barnevernet.

Min sønn og jeg måtte gjennom samtaler der de stilte de mest nedverdigende spørsmålene du kan tenke deg. De spurte blant annet gutten min om han fikk mat med seg på skolen hver dag, og om han hadde hull i klærne sine. De tok også kontakt med skolen og fikk uttalelser fra læreren.

Mitt syn på hva en god forelder og omsorgsperson er, er tydeligvis stikk i strid med Nav sitt syn. Foreldre som ber om hjelp, er gode foreldre. De ber om hjelp for å bedre sine barns hverdag. Det var i hvert fall derfor jeg ba om hjelp.

Jeg er ikke en dårlig mor, men en mor med noen ekstra utfordringer i hverdagen. Det gjør at jeg må prioritere annerledes enn andre foreldre.

Les også

Forsker: Nå trenger vi et fattigdomsbrøl!

Barnevernet henla saken. Jeg fikk en rekvisisjon på krisehjelp som jeg kunne handle for. Rekvisisjon ville vist de i kassen på butikken at jeg trengte hjelp. Jeg har kun ett ord for den følelsen det ga meg. Flaut.

Gjennom en venninne kom jeg i kontakt med noen gode hjelpere, som deler ut gratis matkasser og klær i Bergen. Den ukentlige matkassen har virkelig hjulpet oss i hverdagen.

Det fineste de har gjort for oss, er likevel at de ordnet med opphold, utstyr og lommepenger for sønnen min, da jeg selv ikke hadde mulighet til å melde ham på Voss Cup. Gledestårer er de beste tårene, og de strømmet på, både hos gutten min og meg. Idrettslaget har vært fantastisk. De har spurt oss om det er noe de kan hjelpe oss med. Sønnen min har arvet fotballutstyr og fått dekket fotballkontingenten og Voss Cup 2019.

Les også

Alenemor: Jeg pantet flasker for å få råd til min sønns bursdag

Jeg har vært åpen om utfordringene med sønnen min, og han viser stor forståelse. Da jeg spurte hva han ville ha gjort, dersom vi hadde hatt mer penger, kom det kontant: kino, badeland, tur med Fløibanen og mye mer. Det er sårt. Slik virkeligheten vår er, må vi prioritere faste utgifter som husleie, strøm og mat på bordet.

Selv om vi er fattige, håper jeg at han har fått gode opplevelser å se tilbake på. Vi har mye kjærlighet for hverandre. Vi vet at uansett hva livet byr oss av utfordringer, skal vi klare det sammen.

Jeg tror gutten min har noen erfaringer i ryggsekken som vil komme ham til gode når han blir voksen. Han har lært å sette pris på de små gledene i livet, som å lage mat, gå turer og se en film på TV sammen. Han forstår verdien av å gå på skole, og at han med tiden må jobbe for å få råd til det mest elementære i livet.

Ingenting kommer gratis.