Norges største publiseringsskandale?

«Politivoldssaken, Norges største forskningsskandale» hviler på en logisk kortslutning.

Publisert:

KORTSLUTNING: Ottar Hellevik mener boken «Politvoldsaken, Norges største forskningsskandale» bygger på en logisk kortslutning. På bildet er forfatterne (f.v.) Tom Kristensen, Per Christian Magnus og Bjarne Kvam under boklanseringen på Media City Bergen. Foto: Geir Martin Strande

Debattinnlegg

Ottar Hellevik
Professor emeritus, Universitetet i Oslo

Overskriften henspiller på tittelen til boken til Kvam, Magnus og Kristensen, «Politivoldsaken. Norges største forskningsskandale», som riktignok mangler spørsmålstegnet. Bokas mange sterke påstander hviler nemlig på en logisk kortslutning som det er forunderlig at verken forfatterne eller forlaget har oppdaget. Men først noen smakebiter på påstandene som fremsettes.

Store deler av boken er viet forsøk på å diskreditere de to voldsforskerne Nordhus og Vogt, til dels ved å trekke inn ulike forhold som ikke har noe med voldsforskningsprosjektet å gjøre. «Kunne det være mulig at to mennesker med uærlig oppførsel i forretningslivet samtidig kunne være fullt ut ærlige sannhetssøkere i sin politivoldsforskning?» (s. 6).

Svaret deres er nei. «Men selv om noen historier kan ha vært sanne, mener vi at dokumentasjonen i denne boken viser at forskningsrapporten «Voldskriminaliteten og dens ofre» må ha vært en forskningssvindel.» (s. 315). Og den største i Norges historie.

Også professor Anders Bratholm, som førte politivoldsforskningen videre og skrev en rekke bøker og artikler om emnet, får sitt pass påskrevet. «Selv om ingen har hevdet at Bratholm var en bevisst manipulator, har mange ment at Bratholm var naiv – svært naiv – som kunne tro på absolutt alt Nordhus og Vogt serverte. Det er hevdet at Bratholm var grovt uaktsom – altså at hans handlinger var svært klanderverdige, og at det var grunnlag for sterk bebreidelse, tatt i betraktning Bratholms personlige forutsetninger.

Det er til og med blitt foreslått overfor oss at Bratholm muligens var bevisst grovt uaktsom. ... Vi mener at Bratholm i politivoldssaken handlet grovt uaktsomt, og at hans arbeid derfor bør betegnes som vitenskapelig uredelig.» (s. 321).

Min kursivering (med unntak av bevisst, som er forfatternes) er gjort for å fremheve den snedige bruken av anonyme «kilder».

Ottar Hellevik Foto: UiO

Det akademiske miljøet anklages for unnfallenhet og feighet. «Unnfallenhet, fordi det var så mange intellektuelle som stilte seg bak Nordhus, Vogt og Bratholm uten å vite hva de støttet. Feighet, fordi det var så få akademikere som tok kampen opp mot voldsforskerne, selv om de skjønte at forskningen var svært kritikkverdig.» (s. 327–8).

Det som, ifølge forfatterne, beviser at en sto overfor en storstilt forskningssvindel, var Oslo-politiets etterforskning av 368 anklager om politivold. Den førte bare til ett forelegg, som ikke ble vedtatt, og der rettssaken endte med frifinnelse.

Resultatet av etterforskningen ble presentert på statsadvokat Lyngtveits pressekonferanse « ... der voldsforskernes mange anklager mot bergenspolitiet ble avslørt som en eneste stor løgnhistorie ---» (forfatternes karakteristikk på side 223). Disse sitatene bringer oss frem til den logiske kortslutningen.

Innledningsvis skriver forfatterne «Boken er ikke et forsøk på å renvaske bergenspolitiet. Vi er overbevist om at det har forekommet politivold i Bergen, selv om vi ikke har noen mening om omfanget.» (s. 7). Hvordan kan etterforskningen, som ikke finner noe, gi grunnlag for å stemple forskningen, som avdekket politivold, for «en eneste stor løgnhistorie», når de selv er overbevist om at det faktisk hadde forekommet politivold?

Det skulle da være mer nærliggende å kalle etterforskningen for en skandale, siden den ikke avdekket den politivolden de selv sier de tror på. Hvordan vil de da forklare at etterforskningen ikke avdekker et eneste eksempel på politivold?

Les også

Bokanmeldelse: Gammel hund er gravd opp igjen

Det kunne en forventet var blitt diskutert. De har riktignok i boken et langt sitat fra en artikkel av meg, der det forklares hvordan en slik uoverensstemmelse kan oppstå:

«Konklusjonen på diskusjonen av forskjellen mellom forskning og etterforskning synes klar. Selv om etterforskning, tiltale og dom skjer på en måte som ikke gir grunnlag for kritikk, det vil si at avgjørelsen er «riktig» ut fra virksomhetens egne premisser, kan resultatet være galt sett i forhold til de faktiske forholdene.»

«Dette burde være lett å innse. Det er overraskende at en statsadvokat kan gjøre seg skyld i den kortslutning å se mangelen på resultater av politietterforskningen i Bergen som et «bevis» for at det ikke forekommer politivold i noen særlig utstrekning og dermed at forskningsresultatene var feilaktige. Det er fare for at denne mangelfulle logikken er noe av bakgrunnen for bumerangsakene. Når etterforskningen beviser at det ikke forekommer politivold, må de som påstår det lyve.

Etterforskningsresultater kan altså ikke brukes til å overprøve forskningsresultater om forekomsten av et fenomen. Derimot kan forskningen si noe om de feil som etterforskningen resulterer i, både som en følge av mangelen på anonymitet og rettssikkerhetsprinsippet om at tvilen skal komme tiltalte til gode. På basis av de foreliggende resultatene kan vi konkludere at i politivoldsetterforskning blir resultatet ofte at skyldige går fri.» (s.199-200).

Hva har så forfatterne å si til mitt resonnement? «Kraftsalven oppsummerer hvorfor bare forskning, og ikke etterforskning, kan avdekke politivold. Dette var etter Helleviks skjønn lett å innse, og de som hevdet det motsatte, løy.» (s. 200).

Det siste er noe jeg aldri har ment eller sagt, det er i tilfelle snakk om manglende innsikt i forskningsmetode, ikke løgn. Jeg har for øvrig aldri tidligere støtt på noen som eksplisitt har hevdet det motsatte. Det gjør imidlertid forfatterne, uten å begrunne dette. Til tross for at jeg hyggelig nok omtales av forfatterne som «en svært viktig person i norsk samfunnsvitenskap – en metodeguru» (s. 188), tar de seg ikke bryet med å diskutere hva de mener er galt med mitt resonnement.

Det er også påfallende at de ikke kommer inn på en viktig årsak til at etterforskningen ikke fører frem, nemlig det veldokumenterte fenomenet politikorpslojalitet, som Bratholm diskuterer i flere kapitler i boken «Politi, påtalemyndighet, presse og rettssikkerhet» fra 1999.

Det burde vel fått det til å ringe en bjelle når resultatet av etterforskningen viser at ingen av de 230 ansatte i politi- og lensmannsetaten som ble avhørt i forbindelse med etterforskningen hadde sett noe som helst som kunne kalles politivold i Bergen. Og som 32 prosent av deltakerne i en anonym intervjuundersøkelse blant politifolk i Oslo sier de kan ha vært vitne til.

Det er mange svakheter i forfatternes forsøk på å diskreditere voldsforskningen, som det ikke er plass til å ta opp her. Den logiske kortslutningen som er påvist er imidlertid grunn nok til å diskreditere bokprosjektet og kalle det en skandale.

For å gjenta poenget: Hvordan kan forfatterne hevde at etterforskningen, som ikke avdekker politivold, viser at voldsforskningen som finner slik vold er «en eneste stor løgnhistorie», når de selv er overbevist om at politivold har forekommet?

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg