«Balle-Hansen» var en mannlig kjeftakjerring

Mannlige kjeftakjerringer var eldre sinnatagger og ofte enda mer skremmende.

Publisert Publisert

VAKT: Tennisballer og lekeballer som kom inn i til «Balle-Hansen», kuttet han nådeløst over med kniv, skriver innsender Kjell Gravdal. Foto: Billedsamlingen UiB/Marcus (illustrasjonsfoto)

Debattinnlegg

  • Kjell Birger Gravdal
    Pensjonist og skribent

Kjeftakjerringen var en velkjent figur i vår barndoms gate. De fleste gater hadde sin egen dame av denne sorten. Hun som var oppmerksom på det meste som foregikk, og som reagerte med ord og geberder når hun syntes det var på sin plass.

Populær var hun ikke, men det hendte at hun viste forsonende og menneskelige trekk. Ikke så ofte, men likevel.

TENKER TILBAKE: Ikke så sjelden hender det at tanker og minner fortsatt gjør et snarbesøk i denne gaten, skriver Kjell Birger Gravdal. Foto: Privat

Les også

Innlegget som startet debatten: «Hvor blir det av kjeftekjerringene?»

En gang hadde jeg gått ærend for «vår» kjeftakjerring, og etterpå hadde jeg kostet snø fra trappehellene hennes. Den store øverste trappehellen brukte hun forresten til å kvesse brødkniven på, et gammelt bergensk husmortriks.

Etterpå kom hun ut og serverte nystekte vafler, og fremdeles – nå som jeg er godt oppe i 80-årene – minnes jeg duften av vaflene og den friske smaken av tyttebærsyltetøy, kombinert med den uventede sødmen av overraskelsen.

En annen gang lette en fortvilet mor etter sin fireårige småjente. Da kom kjeftakjerringens observasjoner til nytte: Hun hadde sett at småjenten var blitt med en venninne og skulle «være inne hos», som det het. Slik fant moren datteren igjen.

Siden den dagen var denne moren kjeftakjerringens forsvarsadvokat.

Det var kvinner som gikk under fellesnavnet kjeftakjerring, men jammen var det også menn som var kjeftakjerringer. Disse var gjerne litt eldre sinnatagger og ofte enda mer skremmende på grunn av fysikken.

En slik ble kalt «Balle-Hansen». Tennisballer og lekeballer som kom inn i hagen hans, kuttet han nådeløst over med kniv. Derav navnet.

Men hør: Jeg var den gang den stolte eier av en rattkjelke. En dag var rattfestet ødelagt, og jeg sto rådvill utenfor porten hans. Da kom «Balle-Hansen» ut med en drill og boret et nytt festehull. Dette var før de elektriske drillenes tid, og gamlingen brukte både tid og svette for å bore gjennom det solide metallet.

Etter dette sendte jeg ingen baller inn i hagen hans.

LEK: En dag var rattfestet ødelagt, og jeg sto rådvill utenfor porten hans. Da kom «Balle-Hansen» ut med en drill og boret et nytt festehull, forteller innsender. Foto: Billedsamlingen UiB/Marcus

En gammel slagersang heter «Lyckliga gatan». Den handler om vemod over noe som er blitt borte, noe som er innhentet av tidens gang. Vår gate var den gang ungenes domene, nå har parkerte biler overtatt.

Borte er «gjømmespell», «spelle Hansa», blydunk, «pinnjeger», samt å hoppe og hinke «paradis». Slik er det bare. Det er ingen grunn til å romantisere barndommens gateliv.

Det fantes problemer av ymse art, men det var nå en gang vår verden. Ikke så sjelden hender det at tanker og minner fortsatt gjør et snarbesøk i denne gaten.

Et motto fra vår tid er «å bry seg». Det gjorde disse damene, kanskje i for stor grad. Men kjeftakjerringens rykte er delvis rehabilitert hvis vi tenker på den brysomme, men til tider nyttige funksjon hun hadde.

Landets økonomiske vekst har ført til høyere levestandard. Om den har ført til høyere livsstandard, er derimot et annet spørsmål. Kanskje kjeftakjerringen ville hatt et ord med i laget om dette.

Men det får ingen vite.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg