Jeg synes faktisk ikke så synd på dere. Dere er ikke alene.

Være sammen med kjæresten sin og ungene sine hele døgnet, for en skrekk og gru.

Publisert Publisert

Jeg forstår at det er krevende med en slik stor endring i hverdagen. Men, jeg synes faktisk ikke så synd på dere likevel, skriver Hilde Løseth. Foto: Privat

Debattinnlegg

  • Hilde Løseth
    Bergen
  1. Leserne mener

Ja, det er rare tider. Jeg hører med undring på alle slags farer som lurer for dem som har hjemmekontor, eller som er i karantene. De som har familie og barn, og må aktivisere dem, men får ikke jobbet fordi barna bråker, hopper eller kryper rundt på dem.

Nå har de enten vært på skiferie i Østerrike eller Italia, eller på konferanse i Asia eller USA, og så må de hjem til dette! Være sammen med kjæresten sin og ungene sine hele døgnet, for en skrekk og gru.

Les også

Dette er maskinene som kan finne ut om du har korona. Men hvorfor blir ikke alle testet?

Da er risikoen for konflikter og utvikling av psykiske lidelser overhengende, og debatter ivrig i de store mediene. Psykologer, psykiatere, bloggere og så videre, med eller uten egenerfaringer, uttaler seg og problematiserer og reflekterer og gir kloke råd for å forebygge samlivsbrudd, depresjoner og annen styggedom.

Gamle bursdagsaktiviteter som «Tampen brenner» eller høytlesing fra «1001 natt» trekkes frem, den første med det fortrinnet at mor eller far kan sitte stille og bare rope «varmt» eller «kaldt» fra kontorpulten.

Les også

Til vanlig behandler han hypokondere. Nå mener Ingvard Wilhelmsen vi alle har grunn til å være bekymret.

Ja, det er litt rart, tenker jeg, som stort sett har bodd alene siden studietiden, uten verken barn eller mann. Levende, ivrige og bråkete barn i bevegelse, kanskje til og med en partner å dele dem med, det var jo drømmen.

Det var ingen som vekket meg verken med skrik eller latter, som hoppet opp i sengen til mamma og pappa, og ikke tenkte på at det var lenge til solen skulle stå opp.

Det var ingen som forlangte frokost eller påkledning eller hjemmeskole. Det var ingen der, jeg kunne velge å bli i sengen, eventuelt finne på en unnskyldning for å bli der utover dagen, eller stå opp og skape min egen dag, uten hjelp av noen.

Les også

Trapper opp koronatesting av helsepersonell

Skulle jeg snakke med noen, måtte jeg gjøre noe aktivt, kle på meg av meg selv, spise av meg selv, dusje av meg selv, og så gå på arbeid, helt av meg selv.

I helgene kunne jeg velge om jeg ville være helt alene hjemme, ta en telefon (eller fem), eller gå ut. Skulle jeg treffe noen, måtte jeg gjøre avtaler eller gå til et av vannhullene i byen der det sannsynligvis var en annen sjel i samme situasjon.

Nå hører jeg på radio og ser på tv og tenker at dette kanskje faktisk var litt av en bragd: Å konstruere og strukturere en egen hverdag uten drahjelp, verken av kranglevorne eller kjærlige kjærester, eller krevende barn.

Det skulle jeg visst, alle de gangene jeg følte meg ensom, og ikke hadde initiativ til å ta alle de små valgene som en aleneboer hele tiden har ansvar for å ta, om det skal bli noe av dagen.

At jeg sannsynligvis var både ressurssterk og dyktig, bare fordi jeg holdt orden på meg selv og gjorde noe ut av dagen, selv om ingen krevde noe av meg.

  • Hør Koronapodden i appen BT Lytt eller direkte i vinduet nedenfor:

Ja, jeg forstår at det er krevende med en slik stor endring i hverdagen. Men, jeg synes faktisk ikke så synd på dere likevel. Dere har hverandre. Dere er ikke alene.

Det er mange andre jeg tenker faktisk er hverdagshelter, fordi de orker å stå opp med en bare lang, tom dag foran seg. Som trosser ensomheten, tomheten og avmakten inne i seg, og minutt for minutt skaper sin dag, på tross av at den oppleves ganske så meningsløs.

De har kanskje tenkt det helt av seg selv, eller hørt fra en venn eller behandler at det gjelder å holde ut, stå på, det vil bli bedre. Og så har de valgt å tro på det. Og fortsette. Og fortsette.

Hver dag, fra tomhet og ingenting, inn i en plan for dagen, med måltider, litt trim eller frisk luft, arbeid eller lesing.

Det er disse menneskene jeg tenker på, at det er dem som hadde fortjent ekstra oppmerksomhet. De finnes, og det er mange av dem. Og de har faktisk kjempesterke ressurser, og et og annet å lære dere andre «normalikere», nå i den nye hverdagen.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg