Det er ikke sykehusene som skaper fastlegekrisen

DEBATT: Elefanten i rommet er alle oppgavene som både fastlegene og sykehuslegene blir pålagt fra ledelse og helsemyndigheter.

GOD IDE: Samhandlingsreformen er en god og riktig idé som det etter mitt skjønn dessverre er umulig å gjennomføre godt så lenge de som skal samhandle ikke har felles økonomi, skriver innsender. Eirik Brekke

Inge Glambek
Seksjonsoverlege kirurgi, leder Norsk kirurgisk forening

Vi har en etablert fastlegekrise i Norge. Fastleger har fått en uakseptabel lang og hard arbeidsdag, og mange unge leger vegrer seg for å gå inn i dette faget som de ellers finner spennende og utfordrende. Dette kommer vi ikke utenom, og det er godt og viktig at BT nå fokuserer på hvordan dette gir seg utslag i vårt sykehusområde.

I BT 31. mars blir det fokusert på alle oppgavene fastlegene får fra sykehusene når pasientene skrives ut derfra. Det fremstilles nærmest som om det er denne belastningen som gjør at fastleger slutter, og at det ikke er søkere til fastlegestillingene. Dette er en unyansert og uheldig påstand som lett vil kunne føre til en skyttergravskrig mellom leger i og utenfor spesialisthelsetjenesten. Problemet er dessverre mye mer komplekst enn BT klarer å fremstille i sin artikkel.

Les også

Les også: – Fastlegene blir brukt som sekretærer for sykehuset

Målet med samhandlingsreformen var å plassere pasientbehandlingen på et riktig nivå. Det betød en oppgavefordeling som ofte påla allmennleger, hjemmesykepleie og sykehjem oppgaver som sykehusene hadde hatt. Dette kan for eksempel være oppfølging av kreftpasienter, intravenøs behandling som er påbegynt på sykehuset, eller sårpasienter som krever langvarig oppfølging og stell av hjemmesykepleien. Det er mange eksempler. Felles for alle er at det som oftest ikke følger tilsvarende ressurser med oppgavene.

Primærhelsetjenesten (fastleger og sykehjem) er finansiert av kommunene, mens spesialisthelsetjenesten er finansiert av staten via helseforetakene. Det betyr at når oppgaver flyttes fra sykehus til primærhelsetjenesten, følger det med en økonomisk belastning som kommunene ikke har forutsetning for å klare.

Inge Glambek

Dette går begge veier. Når de kommunale Øyeblikkelig hjelp-sengene i Solheimsviken ble etablert, ble 34 millioner kroner flyttet fra Haukeland og 17 millioner fra Haraldsplass. Dette fordi sykehusene da skulle få færre pasienter innlagt. Det skjedde ikke. Disse sengene ble aldri benyttet fullt ut, og de pasientene som ikke ble innlagt, var de enkleste og billigste sett fra sykehuset.

Samhandlingsreformen er en god og riktig idé som det etter mitt skjønn dessverre er umulig å gjennomføre godt så lenge de som skal samhandle ikke har felles økonomi.

Det er riktig at fastlegene ofte får oppgaver fra sykehuset når pasienter skrives ut. Av og til kan oppgavene virke unødvendige og fortone seg som rent sekretærarbeid. Her må sykehusene være flinkere. Men også dette går begge veier. På sykehuset får vi ofte henvist pasienter der fastlegene ikke har gjort så mye utredning som de kunne ha gjort, eller der henvisningsskrivene er så knappe at vi ikke er i stand til å prioritere eller planlegge fornuftig. Fellesnevneren er igjen manglende samhandling og kommunikasjon, noe vi virkelig prøver å bli bedre på.

En annen fellesnevner er sannsynligvis det tidspresset både fastleger og sykehusleger etter hvert opplever fra oppgaver begge gruppene føler er meningsløse. For den virkelige elefanten i dette rommet, er alle de
oppgavene som både fastlegene og sykehuslegene blir pålagt fra ledelse og helsemyndigheter. Det gjelder rapporteringer, dokumentasjon og registreringer, og til dels betydelig tidkrevende dataarbeid. Som bare øker. For fastlegene kommer økende kommunalt helsearbeid i tillegg.

Det er mye vi kan gjøre med dette. Vi kan spørre om det virkelig er nødvendig med alt dataarbeidet knyttet opp til pasientbehandling, og om det virkelig er leger som skal drive med dette. Og vi kan spørre om det ikke snart er på tide å skifte ut de industrielle finansieringsmodellene i helsevesenet.

Videre kan vi spørre om ikke det snart er på tide med en felles finansiering av primær- og spesialisthelsetjenesten. Og vi kan be om klarere prioritering av hva det offentlige skal stelle med. Og hvor. Så kommer vi i hvert fall et stykke
på veien.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg