En hyllest til det hverdagslige

De Musikalske Dvergene er – og har alltid vært – et liveband som vet å nå hjertene til dem de spiller for.

Publisert Publisert

SØT MUSIKK: De Musikalske Dvergene er et band i besittelse av en helt unik og viktig tilnærming til livet, skriver innsender. Foto: Paul S. Amundsen

Debattinnlegg

  • Maiken Andreassen

I 2020 er det førtiårsjubileum for bandet De Musikalske Dvergene. 11. januar var jeg til stede på Cornerteateret og så Dvergene spille, på en konsert hvor flere sanger var kledelig oppdatert ved gjestevokal av Hjerteslags låtskriver og frontfigur Robert Eidevik.

Stemningen var på topp: en fullsatt sal befolket av et feststemt publikum gjorde kvelden uforglemmelig. Dvergene er, og har alltid vært, et upåklagelig liveband som vet å nå hjertene til dem de spiller for.

Det finnes likevel et slags selvironisk mindreverdighetskompleks i bandet; en følelse av ikke å helt nå over kanten av det trappetrinnet mange andre band tok steget opp til.

I introduksjonen til låten «Freddy Johnsen» innledet vokalist Helge Grønhaug med å si at bandet ofte blir beskyldt for å skrive sanger om «hverdagslige ting». «Sangen handler om en bussjåfør», sier han, før han spøker med referanser til både fårikål, løk, og middager tilskrevet spesifikke ukedager.

«Vi er kanskje ikke poetiske, eller skriver om dype ting og sånt. Men det er jo hverdager det er flest av», fortsetter Helge’n, som for å unnskylde seg. Her vil jeg komme med min påstand: De Musikalske Dvergene er et band i besittelse av en helt unik og veldig viktig tilnærming til livet.

Gjemt mellom linjer om dårlige kollektivtilbud og trist hurtigmat ligger det en grunnleggende forståelse av hvordan livet fortoner seg.

Maiken Andreassen Foto: Privat

Innbakt i tilsynelatende enkle betraktninger om husholdningsgjenstander i øyets umiddelbare nærhet, finnes det en varm og sår refleksjon over gleden i de små detaljene i livet. Som et Polaroidbilde av blokkene på Mannsverk, knipset en gang midt på 1980-tallet, gir de oss en følelse av at man kan finne noe vakkert også i det som kan føles tungt og hverdagslig.

«Eg har ikkje mange venner, og de som eg kjenner har gjemt seg når eg trenger de mest», synger Helge og setter ord på den bunnløse ensomheten man kan føle de tirsdagskveldene når mørket er tyngst, og telefonen kun lyser opp av fullstendige irrelevante varsler uten et ekte menneske bak dem.

Enhver av oss som har hentet posten i vårt liv (den gangen posten fortsatt var på papir) kan kjenne oss igjen i den grelle virkelighetsflukten «Eg får regninger opp og eg får regninger i mente, så eg stikker under stolen».

Og hvem har ikke stått på et utested klokken halv tre natt til søndag, og forsøkt å få snøret i bånn hos den utkårede med noe i nærheten av: «Gje meg, gje meg; kun ett blikk, én finger – eg kjøpar ikkje ringer!»

Samme sang viser også en leken tilnærming til det norske språket som verktøy: «Nokken holder taler. Andre holder hund. Nokken holder ryggen rett i hvert fall for en stund. Men eg må holde koken i min tvilsomme geskjeft, og du kan holde masken – men eg må holde kjeft!»

Har noen noensinne brukt et verb på seks forskjellige måter i en og samme tekstlinje?

Les også

Disse 40-årsjubilantene er blitt omtalt som tidenes mest bergenske rockeband

La oss se på bandets største hit, «Torsdagsfisken». Tilsynelatende «bare» en låt om den særnorske trangen til å utsette seg selv for mat man strengt tatt vil slippe å spise; under overflaten en sylskarp beskrivelse av familiehverdagen i et sosialdemokratisk Norden. Grønhaug ser menneskene som lever grå liv i trappeoppganger, hvor naboens uønskede tilstedeværelse invaderer deg selv når du har lukket døren bak deg.

Andersens fårikål gjennomsyrer luktesansen selv etter du har satt deg ned ved ditt eget middagsbord. Seinere prøver fortelleren å lette stemningen ved å spørre etter dessert: «Eg spurte: har vi litt dessert? Og dermed var det gjort; min mor forsvant og smalt døren igjen.»

Her illustreres avkommets ønske om å gjøre en smertefull sosial samhandling lettere, samtidig som forsøket treffer midt på et sårbart punkt hos husets matriark: nemlig at i denne triste, grå tilværelsen er ikke dagens høydepunkt, middagen, særlig mye å trakte etter.

I tillegg finnes det ingen oppløftende dessert som kan gi en følelse av glede. «Ka gale har eg egentlig gjort no?» spør fortelleren, et spørsmål de fleste av oss kan stille til universet på dager hvor det føles som om ingenting man gjør noensinne blir riktig. Det eneste man kan være sikker på, er at man får fisk til middag hver torsdag.

Det er noe av oss alle i det som Dvergene har satt ord på, og derfor fortjener de en hyllest nå når de fyller førti år: nettopp fordi de har holdt ut så lenge i dette livet, og fordi de har fått livet til å føles mer verdifullt for oss som har hørt på dem.

Det å føle seg spesiell, unik, vakker og opphøyet er forbeholdt de færreste.

Jeg føler oftere at mine tyngste tanker tar liten plass, og at mine beste stunder er på badet. Og det er derfor De Musikalske Dvergene er et band jeg elsker. Gratulerer med Førtiårsdagen!

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg