Norge, dere må slutte å lure dere selv

Selvbildet om en liten naturelskende nasjon er til hinder for klimakampen.

Publisert:

PARADOKS: De naturglade, skielskende nordmennene har bygget hele sin formue på årsakene til klimaproblemene. Martin Hultman mener vi lurer oss selv ved å fortrenge klimaendringene. Denne uken deltok han på Sampolkonferansen i Bergen. Foto: Ulrika Ernström/Chalmers University of Technology

Debattinnlegg

Martin Hultman
Dosent i vitenskaps-, teknikk- og miljøstudier ved Chalmers tekniske høgskole i Sverige.

Hvordan skal vi slutte å leve med en klimafortrenging? Spørsmålet i den amerikanske sosiologen Kari Norgaards bok «Living in Denial» er ganske enkelt, men samtidig genialt: Hvordan klarer vi å leve livet som om ingenting har skjedd, selv om vi er fullstendig klar over klimaendringene?

Vi vet allerede det vi må vite. Ved å avvise at klimaspørsmålet handler om mer kunnskap, snur hun opp ned på etablerte tankesett.

Gjennom å studere ulike former av fortrenging undersøker hun hvorfor de rike landene som står for de største utslippene ikke har evnen til å gjøre noe med dem. Slik avdekker hun hvordan kulturelle og økonomiske normer påvirker enkeltpersoners følelser, interesse og samtaler for og rundt klima, noe som fører til at man kollektivt distanserer seg fra informasjon om klimaet.

I boken følger vi Norgaard når hun flytter til en liten bygd i Norge, vinteren 2000–2001. Det er en varm vinter, snøen kommer seinere enn vanlig og sjøen fryser ikke til is. Hvordan er det mulig å ha så mye informasjon og ikke bruke den til å kreve en politisk endring som kan stoppe klimaendringene?

Hun leser lokale magasin og aviser, følger politiske møter, deltar på kommunestyremøter, går på ski med lokalbefolkningen og gjennomfører rundt førti intervjuer med mennesker med ulikt miljøengasjement og demografisk bakgrunn.

Les også

Når makta utelater fakta

Hun ser raskt at klima preger det offentlige ordskiftet. Både Kong Harald og statsminister Jens Stoltenberg snakker om klimaendringer i sine nyttårstaler, avisene er fulle av klimasaker og intervjuene viser at folk er fullt klar over klimaspørsmålet, dets opprinnelse og konsekvenser.

Et av Norgaards funn er nordmenns behov for å fremheve seg som naturelskere. Illusjonen av å være et folk i pakt med naturen er lett synlig i reklamer for statsselskap og hyllest av skihelter. Dette bildet opprettholdes i dag, men i form av teknologi som jeep-liknende biler som tar nordmennene opp til fjells fra sine oljeavhengige byer.

Et annet selvbilde som finnes i Norge, som også likner svenske forhold, er bildet som verdens samvittighet. Det er i Norge fredsprisen deles ut og det er et mangfold av innsamlingsaksjoner som underbygger en veldedighetstradisjon som er sentral i Norge. Samlet skaper begge disse sterke bildene av nasjonen Norge og nordmenn en referanseramme der klimaspørsmålet skurrer skikkelig.

Den norske formuen bygger faktisk på årsakene til klimaproblemene, på samme måte som det svenske selskapet Vattenfalls fortjeneste fra kullgruvene bidrar til en eksistensiell krise. Det er et faktum at en tredjedel av norsk økonomi er direkte eller indirekte avhengig av oljeutvinningen.

«Klimaendringene er bekymringsfulle, ikke bare på grunn av den forutsigbare sosiale og økologiske kollapsen, men på grunn av den åpenbare muligheten for at våre eksisterende politiske strukturer ikke er klare for utfordringen», skriver Norgaard.

Les også

Oljefondet bør dekke klimaskadene

Hvordan fungerer da den sosialt organiserte fortrenging? Norgaard viser hvordan det på nasjonalt nivå uttales at Norge er ledende innen miljøteknologi og bærekraftig utvikling, til tross for oljeavhengigheten.

Dette skaper en atmosfære der det er mulig å snu seg bort fra problemene. Samtidig understrekes det at Norge er et så lite land at utslippene ikke betyr noe.

Denne paradoksale ideen om det banebrytende landet og «et lite land» underbygger også passiviteten i Sverige, tross årlige utslipp på ti tonn CO₂ pr. innbygger og et ressursbruk tilsvarende fire planeter.

På lokalt plan omtales klimaendringer ofte i kombinasjon med tekniske løsninger. Bilder av snøkanoner illustrerer, på en alt annet enn en subtil måte, forsikringen om at uansett hvor alvorlig klimaendringene er, kan teknologi alltid løse problemet.

Til sist undersøker Norgaard også fortrenging i hverdagen. Hun viser hvordan klimaspørsmålet er elefanten i rommet som ingen vil snakke om, selv om alle vet det. De som blir tvunget til å snakke, lærere for eksempel, gjør det ved å gjenta en positiv fremtidshistorie hvor teknologi kan løse alt.

Norgaard mener det handler om apati: Vi er ganske enkelt dårlig trent til å oppleve smerter, så vi undertrykker det ved å flytte klimaspørsmålet inn i fremtiden og til andre steder.

Men det er kanskje gjennom Norgards funn at vi også finner en slags behandling for klimafortrenging i samfunnet på nasjonal, lokalt og individuelt nivå. Den ungdomsledede klimabevegelsen har det siste året tatt klimaspørsmålet ned på jorden og fått oss til å forstå at situasjonen er akutt. Det er kunnskap som forskerne har forsøkt å fortelle oss i over 30 år.

Nå som vi for alvor er oppmerksom på elefanten i rommet, må vi snakke om den og håndtere den. For om vi ikke gjør det, er vi med å opprettholde fortrenging av klimaendringene.

I dag ønsker mange seg en stor rød nødstopp for å hindre den globale oppvarmingen å lage ubotelige skader. Å kriminalisere klimaforbrytelser kan være en slik nødstopp-knapp.

Klimaets rettigheter er egentlig ikke spesielt kontroversielt. For hvorfor kan bedrifter være rettslige subjekt, mens atmosfæren ikke er det? Ingen av dem kan jo snakke for seg selv? Tenk om atmosfæren hadde rett til å ikke bli forgiftet og klimaforbrytelser kunne rettsforfølges, hvordan ville klimapolitikken se ut da?

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg