«Team Norway» kan få feil fokus

Bistand er blitt et av mange instrumenter som kan fremme norske interesser.

UT AV UD: Det er på tide å flytte den langsiktige bistanden ut av UD igjen, til et organ som har mandat, kompetanse og kapasitet til å bedrive bistand for utvikling i de fattigste landene, skriver Rune Jansen Hagen. Scanpix

Debattinnlegg

Rune Jansen Hagen
Professor, Institutt for økonomi, Universitetet i Bergen

Regjeringen la nylig frem en utviklingsmelding (St. Meld. 24 2016–17). Den har ikke vekket særlig debatt. Det reflekterer nok at regjeringen ikke har planer om å gjøre betydelige endringer på et felt hvor behovet for reform er stort. Derfor angripes den heller ikke av de mange aktørene som vokter sin del av bistandskaken.

Regjeringen skal ha ros for å forsøke å gjøre noe med den ineffektive bistandsspredningen som er en naturlig konsekvens av at alle gode formål skal få sitt. Antallet avtaler er ifølge meldingen redusert fra 6400 i 2014 til 4152 og skal ytterligere reduseres i år.

Det går saktere når det gjelder antall mottakerland. Regjeringen ville i starten av perioden ned fra 116 i 2013 til 84. Men i fjor ga vi fremdeles bistand til 106 land (Bistandsaktuelt 4.5.17), blant annet fordi det endte med at deler av budsjettet skjermes fra kravet om geografisk konsentrasjon.

Det er grunn til å være skeptisk til hvorvidt målet vil bli nådd, og til hvilke kriterier som til syvende og sist vil være styrende for utvelgelsen av samarbeidsland.

Les også

Svakheter i samarbeidet mellom UD og konsulentselskapet International Law and Policy Institute.

Regjeringen annonserte høsten 2014 at den ville prioritere 12 såkalte «fokusland,» fordelt på to kategorier (Prop. 1 S 2014–2015). Kategoriene var land i utvikling og sårbare stater. Det ble ikke gitt noen begrunnelse for hvorfor man ville ha akkurat 12 fokusland eller seks av hver sort. Regjeringen sa heller ikke noe vektig om hvorfor den pekte ut de angitte landene. Men de to kategoriene kunne ha dannet grunnlag for ulike strategier for bistand til land i ulike situasjoner, noe som ville vært fornuftig.

LITE ERFARING: Norge planlegger å åpne en ambassade i Mali i sommer, et land i Sahel som vi knapt har noen erfaringer fra, skriver artikkelforfatteren. Arkivfoto: Scanpix

Vi skal nå ha tre typer partnere:

  • Land for langsiktige strategiske partnerskap
  • Land med behov for stabilisering og konfliktforebygging
  • Land som er sentrale for bekjempelse av globale utfordringer.

Man kan lure på om dette ikke bare betyr at man har fått en kategori til. Men vi får vite at kategoriseringen nå ikke nødvendigvis er entydig, og at land kan skifte gruppe over tid.

Det er muligens derfor regjeringen denne gangen ikke presenterer en liste over land i ulike kategorier. Vi får ikke engang en oversikt over hvem som til slutt skal være våre utvalgte partnere, bare at det skal være 20–25 av dem. Det kan kalles en fleksibel tilnærming, noe diplomatene i UD nok synes er en fordel i sitt arbeid for å fremme norske interesser. I tillegg vil antagelig Børge Brende unngå en gjentakelse av bråket som listen over fremtidige mottakerland førte til i 2014. Men det resulterer neppe i en optimal bistandspolitikk.

Begrunnelsen for strategiendringen er at sårbare stater ikke lenger er et begrep som brukes internasjonalt. Derfor mener man at inndelingen i to grupper fokusland ikke lenger er «den mest hensiktsmessige.»

Hvis man ikke er vant til at språklige krumspring og spagater er vanlig i bistandssammenheng, er det sikkert vanskelig å tro at dette er seriøst ment. En endring i terminologi driver frem en substansiell endring i politikk! Dessverre bekrefter dette min skepsis til levetiden for en konsentrasjonspolitikk som ikke er institusjonalisert.

Det bringer meg til en annen bekymring, at både valg av partnerland og virkemidlene primært vil styres av våre interesser. Norge planlegger for eksempel å åpne en ambassade i Mali i sommer, et fransktalende land i Sahel som vi knapt har noen erfaringer fra -utover et lite bidrag til FNs fredsbevarende operasjoner der.

Det er ingen grunn til å bestride at landene i regionen står overfor store utfordringer. Men som vanlig synes ingen i bistandsapparatet å ha stilt seg spørsmål ved hvorvidt dette er en oppgave for Norge. Her kan det være en ny internasjonal «lederrolle» å hente, må vite, og det gir oss god publisitet.

Vi planlegger også å åpne ambassade i mellominntektslandet Tunisia. Dette nevnes i diskusjonen av kategorien «land som er sentrale for bekjempelse av globale utfordringer». Men det står ikke ett ord i meldingen om hvilken global utfordring vi skal bidra til å bekjempe der.

Når neste punkt i samme seksjon omhandler bistand til Vest-Balkan, fjernes imidlertid enhver tvil om at fellesnevneren er migrasjon. At strømmen av migranter og flyktninger til Europa ikke kan kalles en global utfordring, er antagelig flisespikkeri for UD.

Migrasjon er trolig også er en viktig drivkraft for vårt fokus på «det geografiske beltet fra Vest-Afrika via Sahel, Somalia og Sør-Sudan til Afghanistan,» som dominerer diskusjonen av land med behov for stabilisering og konfliktbygging.

Les også

Norge ga 34,5 milliarder kroner i bistand i fjor

Våre egeninteresser skinner også gjennom når det gjelder land vi skal ha langsiktige strategiske partnerskap med: «Der vi er til stede på landnivå, skal vi søke å opptre som et synlig Team Norway. Relevante ambassader skal være knutepunkt for et samlet norsk engasjement, det være seg Norfund, Innovasjon Norge, norsk næringsliv eller bistandsfinansierte tiltak i samarbeid med multilaterale eller nasjonale partnere».

Begrunnelsen er tilforlatelig nok.

En del av våre tradisjonelle partnere, som Tanzania, ønsker seg en overgang fra en bistandsrelasjon til en «normal» bilateral relasjon. Om dette skyldes at de blir mindre bistandsavhengige, er det absolutt et positivt tegn. Men det åpner et betydelig rom for norske aktører til å fremme egeninteresser uten at disse er 100 prosent kompatible med behovene til mottakerne.

En «Team Norway-tilnærming» vil kunne bidra til en dreining mot for eksempel tiltak som gagner norsk næringsliv, mens bistanden innimellom må ta en for laget.

I sum forsterker meldingen inntrykket av at den utviklingspolitiske trenden er å se bistand som et av mange instrumenter som kan fremme norske interesser. At disse noen ganger sammenfaller med mottakernes behov, skaper kun et tynt ferniss av uselviskhet.

Det er på tide å flytte den langsiktige bistanden helt ut av UD igjen, til et organ som har mandat, kompetanse og kapasitet til å bedrive bistand for utvikling i de fattigste landene. Enten for egen maskin eller gjennom de multilaterale organisasjonene.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg